Prinsipper møter virkeligheten.
Det er blitt en salig huskestue etter at det er blitt kjent at spesialsoldater på fritiden deltok i aksjonen for å hente ut barna til Khalid Skah og Anne Cecilie Hopstock.
Hvis det som til nå er kommet frem er riktig (et viktig forbehold, kan det se ut til, ettersom stadig nye opplysninger drypper ut) rømte de to tenåringsbarna i fjor sommer for andre gang fra faren. De kom til ambassaden, og ble tatt inn der.
Det reises også kritiske spørsmål ved handlemåten til ambassaden, for eksempel at man bidrog med å kjøre barna til et hemmelig møtested hvor de ble overlevert til en av morens medhjelpere.
De to barna har dobbelt statsborgerskap, og selv om moren er tilkjent foreldreretten i Norge, er den formelle meldingen om dette ikke mottatt av faren, og saken er ikke avgjort i rettsapparatet i Marokko. I Norge har Hopstock anmeldt Skah for å ha satt barna i fare, og han er tiltalt for dette.
Nødt til å bli bråk
Saken er uhyre spesiell. Marokko er nesten nødt til å lage bråk, på samme måte som Norge ville gjort hvis rollene var omvendt.
Anne Cecilie Hopstock. (Foto: Scanpix)
Det er lett å konkludere med at det å bruke soldater på fritiden til å hente ut barn fra et fremmed land, er svært uheldig. Det er nesten ikke vits i å diskutere det.
Men så var det dette med virkeligheten, da. Det er grunn til å tro utenriksminister Jonas Gahr Støre når han sier at situasjonen i fjor sommer ble oppfattet som dramatisk.
Hva skulle ambassaden egentlig gjort? Nektet barna å komme inn? Kastet dem ut igjen når faren ifølge UD kom med grove trusler mot ambassaden? Nektet å la dem forlate ambassaden når moren ba om det?
Det er ikke lett å se at ambassaden kunne handlet annerledes enn den gjorde. Mange har brukt uttrykket nødverge, og det virker ikke urimelig.
Ikke lurt
Så er det åpenbart ting som kunne gjort saken mindre problematisk. Hadde det vært bedre om medhjelperne ikke var norske soldater? Åpenbart.
Hadde det vært bedre om moren og hennes advokat lot være å skape ekstra oppmerksomhet ved å gi ut bok om saken? Jeg tror nok det.
Det kan også virke som Forsvaret bare har gjort svært halvhjertede forsøk på å finne ut hva som hadde skjedde, etter at UD på ettersommeren tipset Forsvarsdepartementet om de involverte soldatene.
Prinsipielt er saken svært betenkelig, og diplomatisk er dette en nøtt i forholdet til Marokko. Men i praksis er det vanskelig å se hva annet man kunne gjort. Og politisk er det neppe noen dårlig sak for regjeringen.
Litt handlekraft blir gjerne satt pris på når folk flest trolig mener Marokko-eventyret fikk en lykkelig slutt.
Oppdateringer:
Marokkansk ambassadør: - Komplett ulovlig
Khalid Shahs advokat: - Selvmotsigende
Barna: -Vårt eget valg å rømme
Skah: – Støre står bak bortføringen
Marokko krever at norske diplomater straffes: Nettavisen og VG
NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.
Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
juklerødkverulant
/ February 2, 2010Man trenger ikke akkurat marinejegere for å sette seil. Men det kommer sikkert godt med.
Karl den 2.
/ February 2, 2010Det man kan diskutere er hva Hopstock faktisk tjener på å offentliggjøre slike opplysninger eller om det ville vært bedre hvis dette ikke var offentlig kjent. Uten å kjenne saken fra annet enn mediaomtale, virker det bare som hun har ødelagt for andre som kunne tenke seg å bruke lignende løsninger, samt sette Marokko i stand til offisielt å protestere overfor Norge. Akkurat det siste bryr ikke hverken jeg eller noen andre seg om, men det visse ting som ikke egner seg for offentlighet. Det offisielle Marokko har uten tvil visst om denne aksjonen, men unnlatt seg fra å ta det opp. Nå har de ikke noe valg. Og derfor må jo Støre også distansere seg fra saken, selv om han har kjent til dette lenge og ambassaden har medvirket på flere områder. Håper nå bare ikke at Regjeringen skal være så PK å sende barna tilbake nå.
Og så kan jeg ikke fri meg fra å lure på hva vi her på berget hadde sagt hvis rollene var byttet om. Tenker det hadde blitt fremstilt som om det offisielle Marokko hadde gått til angrep på Norge eller noe slikt. Problemet er bare at denne fremgangsmåten er den enste virkelige løsningen på saken for en av partene, jfr. den lille jenta som ble hentet fra Malmø til Irak siste nyttårsaften. Kidnapping kaller noen det, hjemførelse kalle andre det. Poenget er at dette virker begge veier.
Og hadde jeg trodd litt mer på konspirasjoner, ville jeg reagert på at lille Norge nok en gang har personer med tilknytning til millitære på private turer i Afrika. Vi har jo et par stykker i Kongo som det offisielle Norge også der har gjort hva de kan for å fjerne seg fra.
Odd
/ February 2, 2010Veldig bra kommentar. Dette er virkelig essensen i hele saken!
Eivind
/ February 2, 2010Det var fullt mulig for ambassaden å kontakte marokkanske myndigheter og melde fra at de hadde to tenåringsbarn som hadde rømt fra faren og ville til Norge. “Hva gjør vi i denne situasjonen” skulle den norske ambassaden ha spurt marokkanske myndigheter. Dernest skulle de ha forholdt seg til vertslandets myndigheter til punkt og prikke. Det er vi forpliktet til å gjøre i henhold til internasjonale konvensjoner.
Jeg tror vi må innse at vi i Norge har utviklet et hysterisk miljø hva gjelder troen på at barna har det best hos mor. La gå at Skah hadde en dårlig sak. Barna har levd det meste av sitt liv i Norge og alle vet hvor mye venner, venninner, skole, alle mulige næromgivelser har å si. Men iflg. en VG reportasje gikk barna på en engelskspråklig privatskole, bodde i en bra leilighet i Rabat, rektor sa at de klarte seg bra karaktermessig og han hadde ikke merket noen problemer ved Skahs barn. Iflg. moren var de i livsfare, hun alene har hatt anledning til å skjelle ut Skah i Oslo Tingrett og Tingretten var så fjollete at den tok standpunkt basert på morens ensidige forklaring. Hvordan skal vi forholde oss til dette?
I mine øyne ville den riktige løsning være å annerkjenne at barnefordelingsspørsmålet skulle avgjøres etter marokkansk lov og i en marokkansk rett der begge foreldre kunne møtes og avgi hver sin forklaring. Dette forbigår vi fullstendig i Norge enda vi har tilsluttet oss prinsippene i den Europeiske Menneskerettskonvensjon om rettferdige rettergangsprinsipper. Der er det helt grunnleggende at begge parter skal forklare seg.
Ingen i Norge har heller villet stille spørsmålstegn ved ambassadør Blokhus’ oppførsel da han møtte opp uanmeldt på skolen i februar 2009. Dette skremte Skah til å holde barna hjemme i måneder. Tenåringsbarn holder ikke ut i en slik tilværelse og de hadde vett til å rømme fra faren. Men er det ikke da slik at Blokhus egentlig har fremprovosert dette forløpet? Når Støre påberopte seg nødverge fordi barna angivelig var i livsfare (en situasjonsbeskrivelse som jeg ikke tror at marokkanske myndigheter deler med ham) så var da det vitterlig en “nødvergesituasjon” som hans egen ambassadør hadde fremprovosert?
Jeg synes denne saken er veldig godt egnet til litt samlet refleksjon. Hvor langt bør norske rettsinstanser gå utenfor landets grenser når vi ikke har politi og myndighet i andre land? Hva om Støre foreslår at Joshua og French bringes ut av Kongo med norske spesialsoldater? De er jo kun norske statsborgere mens barna til Skah hadde både norsk og marokkansk stasborgerskap, og Kongofangene er vitterlig i livsfare.
Stortinget burde granske helheten i Skah saken og sette klarere grenser for hvor langt en norsk rett kan gå utenlands. Vi bør samarbeide med marokkanske granskere/etterforskere i denne sammenheng og følge de anvisninger marokkanske myndigheter gir. Da vil vi både lære hvordan håndtere tilsvarende saker fremover og forhåpentligvis bygge bedre relasjoner mot Marokko og muligens også store deler av den øvrige uslimske verden.
Bjørn
/ February 2, 2010Denne saken inneholder mange interessante element. Mors anledning til ensidig å prosedere sin sak for retten og rettens dom på samme grunnlag. Er det kun i de tilfeller at far er norsk og mor fra en fremmed kultur at sympatien ligger med far? I Norge synes det også å være en utbredt oppfatning at barnas beste er sammenfallende med mors beste. Advokater som går langt utover sin rolle som juridiske rådgivere (Hva mener Advokatforeningen?) Dobbelt statsborgerskap. Dette er et voksende problem i Norge uten at myndighetene tar problemet alvorlig. Norske myndigheters dulgde medvirkning til private bortføringer og angrep på aktørene når saken kommer i pressen. Paramilitære aksjoner der barn “hjemføres”. Pussige typer er “privatetterforskere” en dag for så å være politimenn den neste. Likeledes de særegne problemer multikulturelle ekteskap har å by på. Kan det neste trekk i Hopstocksaken være at faren hyrer inn noen pensjonerte fremmedlegionærer for å føre barna tilbake til Marokko? Hva skulle jeg gjøre sier Støre retorisk. Han har en haug godt betalte rådgivere til å hjelpe seg med det spørsmålet.
are salomonsen
/ February 2, 2010har man rett sak som er rett fremstilt så får man hjelp av støre. har man et problem med det offentlige tar man det opp i media så får man hjelp. den boken som skulle følges til punkt og prikke før media oppslaget, var ikke så viktig og følge etter media oppslaget. der det ikke var rom for tolkning var det plutselig stort rom for tolkning og løsning.
Knut
/ February 2, 2010Er barna født i Norge så har Skah en meget dårlig sak. Barn har det ikke alltid best hos mor, men Skah må slutte å oppføre seg som en idiot, og heller forsøke å skape sympati for sin sak. Først da kan han få noen som helst forståelse for sin situasjon. Uansett hvor fortvilt situasjonen er kidnapper man aldri sine egne barn! For det er det vi snakker om her, og han ødelegger for seg selv, for sine barn og sitt forhold til en hel nasjon. Skah var i sin tid hyllet som en meget stor idrettsmann. Nå er han bare patetisk. Jeg håper barna ikke har tatt skade av at dette har blitt blåst opp i gigantiske proposjoner.
La oss ikke bli påvirket av store ord og et oppblåst ego.
Du snakker om å snu på virkeligheten!
Gunn
/ February 2, 2010Når moren, Hopstock, er så uintelligent at hun utgir bok og skaper blest om denne saken, og skaffe Støre trøbbel, antar jeg at hun ikke har hatt bedre vurderingsevne tidligere i sin barne-oppdragelse heller.
Ziz
/ February 3, 2010Enig i at ambassaden handlet i nødverge, og gjorde det rette i situasjonen.
Det er den rene og skjære utakknemlighet når Hopstock, sannsynligvis fordi hun liker blest om seg selv, jmf. også giftermålet, SKRIVER BOK!! om andres hemmeligheter
IvarE
/ February 3, 2010Det eneste ambassaden har gjort (også med forbehold om at saken er rett fremstilt) er å hjelpe to mindreårige norske statsborgere hjem til Norge. Akkurat det er fullstendig uproblematisk.
Det som derimot KAN være problematisk, er om norske myndigheter PÅ FORHÅND kjente til at norske militære (om det var på deres egen fritid eller ikke er irrelevant) deltok i noe som kan klassifiseres som en militær operasjon i Marokko. Men det er i såfall en sak mellom Norge og Marokko som suverene stater, og er igjen irrelevant for Skah og hans sak!
Eivind
/ February 3, 2010Det er langt fra problemfritt å bare ta barn fra fedre som gjerne vil holde kontakt med dem. Vi skal respektere fedres ønske om familiær forbindelse med sine barn – det er en menneskerett både for barn og fedre. Måten Skah saken er løst på blokkerer for videre samvær med far og det blokkerer trolig også for andre par i tilsvarende situasjon. En forhandlingsløsning basert på respekt for en marokkansk domsavsigelse i barnefordelingsspørsmålet ville åpenbart ha gitt et bedre totalresultat selvsagt ikke for Hopstock men for alle oss andre.
Skah har ikke kidnappet sine barn ettersom familien hadde fast bosted i Marokko da skilsmissen inntraff og mor flyttet ut av hjemmet. Det kan selvsagt diskuteres at familien hadde planlagt kun et 10 måneders opphold i Marokko, og i forhold til den planen beholdt han barna urettmessig hos seg. Samtidig må vi innse at en ny situasjon oppstår i det en skilsmisse er en realitet, og begge foreldre vil da endre tidligere planer. Websiden bortført.no påpeker også at barna ikke ble kidnappet.
Oslo Tingrett derimot tillot seg å etterlyse Skah internasjonalt for kidnapping. Oslo Tingrett fant anledning til å beslutte dette basert på morens ensidige fremstilling og fant heller ikke grunn til å ta noen forbehold relatert til en nødvendig marokkansk rettsprosess omkring barnefordelingen. Dette synes jeg er meget kritikkverdig av norsk rettsvesen og smaker av familiær imperialisme. En må også her ta med i vurderingen at ettersom Skah ikke anerkjenner norsk rett i denne saken forelå det heller ingen motpart som kunne anke saken. Vi har her eksempel på norsk rettergangspraksis som klart strider mot grunnprinsippene i den Europeiske Menneskerettskonvensjon.
IvarE
/ February 3, 2010Nei.
Man kan ikke “avvente” en mulig rettsprosess i Marokko. Man kan heller ikke spørre marokkanske myndigheter “hva gjør vi med dette”.
Og at Skah som norsk statsborger (ja, han har norsk statsborgerskap han også) ikke anerkjenner norsk rett i en barnefordelingssak (eller en hvilken som helst annen sak for den saks skyld) er helt og holdent hans eget problem og kan ikke brukes som noe argument for å trenere saken i hans favør!
KR
/ February 3, 2010Denne saka handlar ikkje berre om at born “frigjerast” frå Marokko, men det handlar om at MOR grip inn overfor FAR. Noreg er eit tradisjonelt samfunn.