Første gang på 200 år – og trolig på høy tid.
Fredag ble det klart at historieprofessor Arnved Nedkvitne (62) tapte saken han hadde anlagt mot Universitetet i Oslo fordi han hadde fått avskjed etter en årelang konflikt som blant annet har dreid seg om ressursfordeling.
Nedkvitne må også dekke universitetets saksomkostninger.
Det skal være første gang i universitetets historie at en avskjedigelse av en professor er avgjort i rettsapparatet.
Nedkvitne har sendt ut e-poster med hard kritikk av kolleger, både til interne og eksterne mottagere. Blant annet har han beskyldt kolleger for å ikke å gjøre forsvarlig arbeid som sensorer. Om instituttbestyrer Jorunn Bjørgum har han blant annet kommet med følgende beskrivelser: «mangler faglig tyngde», «sviktende selvkritikk og dømmekraft» og «kommer fra et kapitalistmiljø på Oslo vest».
I tillegg har han latt være å komme på en rekke møter som ble satt opp for å diskutere samarbeidsproblemene, blant annet med en innleid psykolog.
Støtte
Samtidig har mange støttet Nedkvitne. Han skal ha fått gode skussmål som foreleser og veileder. Flere professorer ved andre deler av universitetet har gått ut med støtte. Til avisen Universitas har professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk sagt følgende:
– Etter mi meining gjer han det ein professor skal gjera. Han forskar, rettleier og underviser. Det einaste gale han har gjort er at han ikkje er servil overfor leiinga. Det er ei del av ei ny utvikling av UiO der dei vitskaplege tilsette sin akademiske fridom er truga.
Biologiprofessor Kristian Gundersen stiller seg uforstående til påstandene om at Nedkvitne har mobbet instituttledelsen:
- Universitetet har lagt stor vekt på Nedkvitnes krenkende uttalelser om overordnede. Men det går ikke an å mobbe oppover.
- Grovt krenkende
I dommen fra Oslo tingrett får imidlertid Nedkvitne hard medfart:
«Beskyldingene om uredelighet er etter rettens syn grovt krenkende. De bygger for det første på et faktum det ikke er bevismessig dekning for; fremstillingen er i det hele tatt tendensiøs og usaklig. For det andre tjener ikke insinuasjonene om manglende kompetanse et saklig formål, men er bevist fremsatt for å svekke deres omdømme. For det tredje var sensorene lett å identifisere. Samtidig ble brevet spredt til svært mange internt på universitetet og til avisen Universitas.»
Videre:
«Retten fastslår at Nedkvitne bevisst valgte ytringsformen med den hensikt å svekke enkeltpersoners integritet og omdømme. Da er det samtidig påfallende at han verken har reflektert over at ytringsformen har skadet arbeidsmiljøet, korrigert sin adferd eller vært mottakelig for en dialog med ledelsen om dette.»
Retten har også trukket frem tidligere episoder for å vise at den aktuelle saken inngår i et mønster av problematisk adferd fra Nedkvitne og ulike reaksjoner fra universitetet. Dels gjelder også de tidligere sakene hard kritikk av kolleger, men dessuten dette:
«Året etter fikk han en påtale fra instituttstyret for ”personangrep, som [er] skadelige for arbeidsmiljøet”. Han ignorerte dette, og i 1999 ble han igjen ilagt ordensstraff etter tjenestemannsloven § 14 nr 2 første punktum. Nedvitne hadde overfor en student utvist ”uønsket seksuell oppmerksomhet” og kommet med ”krenkende uttalelser, samt én uttalelse som [var] egnet til å virke truende”.»
Fonuftig dom
På et universitet må det åpenbart være høyt under taket. Det ligger i slike institusjoners natur at det skal foregå debatt, og denne må kunne være frisk. Det er også slik at mange fremragende professorer opp gjennom historien har manglet sosiale antenner.
Det er sikkert også riktig at problemene rundt Nedkvitne startet som en legitim debatt om hvilke områder som skulle prioriteres. Nedkvitne har nok også følt seg utstøtt og marginalisert.
Likevel mener jeg det er på sin plass at det settes en grense for hvilken oppførsel som kan aksepteres når man skal kjempe for sitt syn. Jeg kjenner bare saken fra media og fra dommen, men det virker som Nedkvitne var på feil side av den grensen.
Lovgivningen som regulerer forholdet mellom arbeidsgivere og –tagere har tradisjonelt gitt store fordeler til arbeidstager fordi denne ansees som den svakeste av partene. Det er fornuftig, men samtidig må man ta inn over seg at det er forskjell på arbeidsplasser. Dette dreier seg ikke om en sulten fabrikkarbeider med lua i hånda overfor en fet direktør med flosshatt og sigar.
I dagens kunnskapssamfunn er det mange svært ressurssterke arbeidstagere, og forskjellen mellom disse og lederne er ofte ikke større enn at sistnevnte har påtatt seg en lederjobb – for eksempel som instituttbestyrer. I mange tilfeller er dette – som man får innblikk i her – noe av en uriaspost.
Med lederjobber følger det ansvar, men det må også følge en myndighet til å lede – og til å prioritere hvilke områder det skal satses på.
Ville blitt uregjerlig
Hvis Nedkvitne hadde vunnet frem, ville man kommet svært nær å gjøre denne typen organisasjoner uregjerlige, for eksempel ved at ansatte konsekvent og i lang tid kunne boikotte møter om arbeidsmiljøproblemer de selv stod sentralt i.
Hvis det er den minste tvil i slike saker, er det vanlig at arbeidsgiver må dekke egne saksomkostninger selv når saken vinnes. Når retten pålegger Nedkvitne å dekke universitetets kostnader, viser det at retten anser saken som åpenbar.
Det er trist for Nedkvitne, men fornuften seiret nok i Oslo tingrett.
NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.
Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Krølle
/ February 1, 2010Newton var en dritt. Han ble ikke sparket for det. Men enhver som har bedrevet internasjonal forskning vet at norske universiteter er preget av konsensus og servilitet. Og resultatene blir deretter.
At servilitetskrevende tingrettsdommere støtter en like servilitetskrevende universitetsledelse er ikke overraskende. Det eneste man kan håpe på, er at saken går til Høyesterett. Men ved å pålegge Nedkvitne motpartens saksomkostninger har tingretten gjort sitt ytterste for å hindre det.
En skam.
Arild Holta
/ February 1, 2010Hårsåre ledere bør fjernes fra universitet og fra offentlige lederstillinger.
Nå er det ikke lenge siden at Are Slettan kalte en relativ liten gruppe for (var det ikke) “skrullinger”. Så da sier vel sikkert Are Slettan opp jobben sin, grunnet sin skikane? For her lukter det hykler.
Jeg lukter også en rørende tro på rettsvesenet, som er almen, og som korrumperer i betydningen øker narsissismen til dommerne og maktfullkomligheten.
Det er IKKE GALT å ha MENINGER om MENNESKER, og at man sier meningene. Hvordan mennesker skal være, er det delte etiske (moralfilosofiske) og faglige oppfatninger om. Også slikt skal det være ytringsfrihet for.
Mennesker har helt naturlig meninger om mennesker. Disse meningene skal altså undertrykkes?
Fjern de som ikke tåler ytringsfrihet. Spark de ut av samfunnets lederstillinger.
jon
/ February 1, 2010kan med fordel leses:
http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1683
Krølle
/ February 1, 2010Slettan skriver også at ledelsen hadde leid inn en psykolog til et møte. Hva er det for et argument? På meg virker det mest som en grov trakassering. “Du, vår lille ansatte, er så problematisk at alle vi som sitter i ledelsen ikke klarer å takle deg. Derfor har vi leid inn en psykolog som kan analysere din mentale tilstand ut fra de opplysninger vi har gitt ham på forhånd og det du selv kan tilføye.”
Oppegående mennesker boikotter selvfølgelig et slikt møte.
Arild Holta
/ February 1, 2010Jon, takk for lenken. Opplysende, fornøyelig og godt skrevet!
http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1683
grr
/ February 1, 2010Han brukte det at sjefen var søster av Carl I Hagen som argument…….
Det er helt tåpelig, og viser en mangel på dømmekraft. I tillegg sendte han månedlige e-poster til alle 120 ansatte med sitt syn på hva som egentlig foregikk og at det skjedde en konspiratorisk nedprioritering av middelalderhistorie.
Stian B. Hansen
/ February 1, 2010Arild Holta: Mitt tips til deg er å få inn litt mer innsikt og modenhet i hvordan arbeidslivet fungerer. Høflighet er sentralt her, blant flere andre ting.
admin
/ February 1, 2010Krølle: For ordens skyld: Det dreide seg om en innleid organisasjonspsykolog som i utgangspunktet skulle se på hele instituttet. Det er ikke uvanlig at slike blir engasjert for å forsøke å løse opp i fastlåste konflikter på arbeidsplasser. Som denne dommen viser, er det veldig dumt å følge rådet ditt om boikott av møter med slike – i alle fall hvis du har lyst til å beholde jobben.
Arild Holta: Jeg synes skrulling-sammenligningen er dårlig. Ja, jeg har kalt både Hamas og enkelte konspirasjonsteoretikere skrullinger. Men jeg jobber ikke sammen med disse. Nedkvitne kan også fortsette å rakke ned på sine eks-kolleger på fritiden (selv om han tidligere har vært i grenseland mot noe som kan rammes av injurielovgivningen). Denne saken dreide seg om hva man kan tillate seg i et arbeidsforhold, og et viktig moment var at han nektet å delta i møter om problemene, som var ganske åpenbare.
Mvh
Are Slettan
Krølle
/ February 1, 2010Joda, det endrer bildet at psykologen skulle gå gjennom hele organisasjonen.
På den annen side er ikke et universitet en vanlig bedrift. I en bedrift, eller en høyskole for den saks skyld, er det åpenbart at noe slikt ikke skal forekomme. Men på et universitet bør det være svært høyt under taket. Ledelsen er til for professorene, ikke omvendt. Det jeg har fått med meg av saken er på ingen måte oppsiktsvekkende i forhold til det jeg har observert ved utenlandske universiteter. Der er konkurransen og derfor også omgangstonen langt skarpere.
En del av problemet er trolig at man i Norge de siste tiårene har skapt bastarduniversiteter med drøssevis av halvkompetente professorer som skal ta seg av alt fra støttekurs for prestudenter til forskning på topp nivå. I andre land er professorstillingene mer graderte og det er kun de på aller høyeste nivå som har de samme rettigheter som norske professorer.
Når en professor blir avskjediget for slike relativt ubetydelige utsagn, sier det mer om hvor dårlig universitene er organisert og drevet. Som vanlig er det bare Fremskrittspartiet som tør bryte konsensus ved å foreslå at Norge bør ha færre universiteter.
Det er muligens rett at professoren skal avskjediges ut fra gjeldende lovgivning. Men hvis dette er første gang på 200 år noe slikt skjer, er det i seg selv et bevis på at tingretten er på ville veier når den ilegger professoren motpartens saksomkostninger. Men igjen, dette er tingrettsdommeres vanlige måte å hindre at vanskelige saker, men uten store ringvirkninger, får en skikkelig rettergang.
oj3
/ February 1, 2010Dette er ikke mulig å konkludere i denne saken før en høyere rett har behandlet den.
Legg aldri vekt på Oslo tingrett. Det er de glade amatører – jussens bedriftsserie. Jeg var involvert i en sak med sameiet, som vi tapte i tingretten og tapte fullstendig i lagmannsretten og i Høyesteretts ankeutvalg.
Oslo tingrett er også rettsinstansen som sto bak den famøse kjennelsen mot VG Nett som nå sist uke rant ut i ingenting. Studer hva dommerne skriver der og bli sjokkert.
PA
/ February 1, 2010Dette er sikkert en ganske kranglevoren og sikkert utidig mann, men han har trolig rett i alt han sier. Flere fakulteter på UiO er preget av maktklikker, sneversynthet, arroganse og inkompetanse. Store deler av organisasjonen har råtnet på rot og UiO er, bortsett fra noen hederlige unntak, en masseproduksjonsfabrikk for middelmådighet. Og man ser jo hvordan det går med de som sier ifra, selvom dette sikkert har skjedd på en lite elegant måte. Synes du uttaler deg skråsikkert her Are, medmindre du sitter på veldig gode kilder, noe jeg betviler. Mao, har du basert denne kommentaren på hva som er skrevet ellers i media?
Student
/ February 1, 2010Ja, huff, hør professorrøstene sutre. Tenk, nå skal de måtte bli pålagt helt minimale krav til saklighet i argumentasjonen. Hvordan skal det gå med den akademiske friheten når professorer som aldri har måttet lære seg å ta hensyn til omgivelsene, plutselig ikke lenger skal få lov å massekringkaste intellektuelle gullkorn som av typen “kommer fra kapitalistmiljø i Oslo Vest” eller “søstra til Carl I.”? Og attpåtil må man dukke opp på møter i arbeidslivet! Snart blir det visst utålelig å være professor i Norge…
Jeg har vanskelig for å se at Nedkvitnes avskjed rammer den akademiske frihet nevneverdig, og tror forsvaret fra professorer er redsel for at de plutselig skal måtte argumentere på et nivå over barnehagealder. Hvis dette er et genuint engasjement for ytringsfriheten, regner jeg med at Jan Helge Solbakk og Kristian Gundersen snart tar opp kampen mot at ordbruk som “FrP er bæsj” blir klubbet ned i Stortinget – eller hevder de virkelig den norske professorer ikke i stand til å utøve kritikk og opposisjon på samme intellektuelle nivå som politikere?
admin
/ February 1, 2010PA: Jeg har lest og kommenterer dommen. Jeg har fremført en del forbehold, men mener alt i alt at dommen virker fornuftig. Så får vi selvsagt se om den blir anket og hva utfallet da blir.
Mvh
Are Slettan
Krølle
/ February 1, 2010Jeg er overbevist om at Slettan har bedre insikt i dommen enn de fleste andre her. Imidlertid er en tingrettsdom i seg selv uhyre lite interessant. De aller fleste tingrettsdommer virker nemlig svært fornuftige. Det skyldes at tingrettsdommeren velger ut og nedtegner anførslene slik at konklusjonen fremstår som, nettopp, fornuftig. En tingrettsdommer bekymrer seg kun for en ting: at dommen ankes og at en høyere instans finner en feil i selve det som står nedskrevet i dommen.
Mennesker som ikke har vært involvert i en del rettsprosesser, vil sikkert tro jeg fremmer en konspirasjonsteori. Men det er det ikke. Om en advokat for eksempel prøver å henvise til en tidligere tingrettsdom i prosedyren, vil dommeren bare le. Alle som er i rettssystemet vet at det bare er helt unntaksvis at en tingrettsdom kan gi betydning for andre saker. Utfallet av en tingrettsdom med helt nye momenter som det her er snakk om, er nær 50/50. Derfor er det oppsiktsvekkende at professoren ilegges motpartens saksomkostninger og at ankemulighetene med dette i praksis kraftig innskrenkes.
Det vanlige i slike saker er at tingretten gjør en grundig fremstilling av fakta i saken, men gir en skjødesløs dom. Saken ankes deretter både på faktisk grunnlag (hva som faktisk skjedde) og juridisk grunnlag (hva sier loven). Lagmannsretten vil da overprøve bevisene i saken, dvs. fastslå en gang for alle hva som har skjedd og hva som ikke har skjedd. Ut fra dette vil så lagmannsretten gi en relativt grundig juridisk vurdering av hvordan loven bør anvendes. Til slutt, hvis det er prinsipiell sak, som det absolutt bør være siden det er 200 år siden sist en professor ble avsatt, så vil Høyesterett avgjøre om lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt (Høyesterett driter som oftest i hva som faktisk skjedde, de tar utgangspunkt i at tingretten og lagmannsretten har gjort jobben sin).
Jeg har ikke lest dommen. Men jeg håper at professoren har en god advokat (eller rettere sagt, fra et godt advokatfirma…) og at han har de nødvendige økonomiske midlene til rådighet.
Jarle
/ February 2, 2010Skjønner at ledelsen ikke liker å bli kalt dåsemikler…
Men, hva om ledelsen er dåsemikler og en ansatt påpeker det?
Det er jo en mulig situasjon.
Ledelsen vil da argumentere med at Nedkvitne undergraver autoriteten til ledelsen, og at han dermed er skadelig for UiO som et hele.
Men, hvem skal overprøve påstanden om at ledelsen er noen dåsemikler? Svaret er at det ikke finnes noen som kan overprøve den. De som feller dommen i saken er ledelsen selv. De kaller selvsagt ikke seg selv dåsemikler. Selv om de skulle være det.
Derfor er denne formen for “varsling” som regel dømt til å mislykkes. Selv om Nedkvitne har rett (noe jeg føler meg rimelig sikker på at han har, gitt egne erfaringer fra universitetsmiljøet), så er det ledelsen selv som gjør den endelige vurderingen på om han HAR rett. Og den går selvsagt i deres egen favør, og i Nedkvitnes disfavør.
Det er en umulig kamp, selv om man har rett.
Jonas
/ February 2, 2010Jarle: Jeg er helt enig med det som du skriver her. Det hele virker som en veldig styrt prosess der ledelsen på UiO lenge har ønsket å kvitte seg med denne personen, og hvor man systematisk og strukturert har bygget en sak for å kvitte seg med ham. Det er også tvilsomt hvordan man bygger en tingsrettsdom bla. på 10-15 år gammel informasjon fra personalsaker, og ting som er vanskelig bevisbare utover at det er administrasjonen på UiO som selv har laget nedtegnelsene. Husk at administrasjonen kan gjøre de nedtegnelser de selv vil i en personalsak. Mye av dette er ting som kan være vanskelig bevistbart i en rettsal, og dommen synes ikke å reflektere dette.
Det kan godt være at han fortjener fyken, det vet jeg ikke, men synes at hele saken stinker lang vei.
Student
/ February 2, 2010Om den ansatte ikke klarer å fremme sin kritikk av ledelsen uten å bruke ordet dåsemikkel, tviler jeg på at vedkommende innehar de intellektuelle evner som kreves som å fylle en stilling innen akademia.
Å benevne andre på arbeidsplassen med ord som dåsemikler kvalifiserer heller ikke til varsling, hverken i juridisk eller noen annen meningsfylt forstand.
Så nei, Jarle, det du skildrer som “en mulig situasjon” er ikke noen trussel mot den akademiske frihet.
Jonas
/ February 2, 2010Student: Du må virkelig være et prakteksempel av et menneske
At man kan kalle folk for dåsemikkel i en opphetet diskusjon kan neppe sies å være en karaktersvakhet, medmindre dette er noe som vedkommende gjør regelmessig og systematisk, noe som ikke er bevist her. Det å bli kalt dåsemikkel av en underordnet bør bare frembringe et smil. Dette er ikke noe stor trussel, og bør være lett å forsvare seg mot. Skjønner ikke at noen kan føle seg truet av dette eller at dette er noe stort poeng i en personalsak. Det som er mye verre er folk som driver undergravende virksomhet i det skjulte og som hele tiden opererer under et smilende og korrekt ytre innenfor systemet. Det kan virke som om mange som kommenterer her aldri har vært ute i det virkelige liv…
gunnar grevling
/ February 2, 2010Underlig at noen påberoper seg at takhøyden skal være ekstra høy for professorer, når denne saken først og fremst viser at høyden er høy her.
En oppsigelse på tohundre år tyder vel på at professorene stort sett er imune mot oppsigelse
Jarle
/ February 3, 2010For ordens skyld: Dåsemikkel var mitt ord.
Hva han har sagt i praksis vet jeg ikke.
Men innholdet i det han har sagt er i allefall at ledelsen er innkompetent.
Dilemmaet er hva som skjer i de sakene hvor ledelsen ER innkompetent, og det blir påpekt av en ansatt. Det er så godt som umulig å nå igjennom med en slik påstand. Pga. at det er ledelsen selv som vurderer om de selv er innkompetente.
KR
/ February 3, 2010Ei side av saka. Uvanleg unyansert frå Slettan. Du burde lese Hustad for å få den andre sida av saka. Diverre har ikkje noko media klart å dekke denne saka godt, men Hustad gjer eit ærleg forsøk.
admin
/ February 3, 2010KR: Jeg leste det Hustad har skrevet om saken. Slik jeg ser det, bruker han Nedkvitne-saken som utgangspunkt for en bredere debatt om universitetet, og jeg synes han har gode poenger. Men dette er også en mer avgrenset personalsak, som jeg fokuserer på.
Merk at Hustad også skrev (før dommen): “Eg kjenner meg trygg på at Nedkvitne taper denne saka. Regjeringsadvokaten har vore langt meir dugande enn advokaten til Nedkvitne. Mellomalderprofessoren har dessutan oppført seg uklokt og burde hatt vit nok til å gå på dei møta han vart innkalla til.”
Mvh
Are Slettan