Det er ikke alt som virker som er akseptabelt.

I en rekke saker den siste tiden blir pragmatiske hensyn til hva som «virker» holdt frem som altoverskyggende viktig, mens prinsipielle innendinger synes å bli avfeid som gammelmodig dilldall og åpent eller underforstått mistenkeliggjort.

Jeg vet ikke om det er en tiltagende tendens, men jeg liker det uansett dårlig.

Noen eksempler:

- Redder vi ett barn
Mange mener Datalagringsdirektivet åpner for uforholdsmessig overvåking, selv om formålet – for eksempel å hindre terror eller avsløre barneporno – kan være svært viktig. Slike innvendinger blir avfeid av Arbeiderpartiets Helga Pedersen: – Redder vi ett barn, er det verdt det, mente hun. 

For en uke siden gikk Høyres Linda C. Hofstad Helleland ut i Adresseavisen og argumenterte for å fjerne pappakvoten og la foreldrene fordele fødselspermisjonen som de vil, bortsett fra seks uker, som forbeholdes mor. Igjen var Helga Pedersen raskt ute og avfeide det hele. – Dette er gamle holdninger som ikke har noe å gjøre i 2010, sa hun til Nettavisen.

Kvinnekvotering i yrkeslivet har også vært et tema den siste tiden. Kristin Clemet, leder av tenketanken Civita, har havnet i debatt med Aftenposten etter at avisen hyllet den pålagte kvinneandelen på 40 prosent i bedriftsstyrer.

I norsk filmbransje dominerer også menn. Derfor foreslås det nå å kvotere frem kvinner.

Mens kvinnene skal kjøres frem, skal de festglade ikke kjøre i det hele tatt, heller ikke i edru tilstand. Det mener i alle fall politiet i Rogaland, som har lagt seg på en linje med å frata folk førerkortet for det politiet vurderer som overdreven festing.

Egesund-mannen  Thomas Nodland (20), som jobber som sjåfør i anleggsbransjen, er fradømt sertifikatet i tre år fordi han drakk og festet for mye i helgene. Nodland er aldri tatt for fyllekjøring, og ifølge medieomtaler ikke dømt for noe annet heller. Imidlertid tok politiet stereoanlegget hans etter naboklager på bråk og festing. Samtidig tok politiet altså førerkortet.

Tut og kjør
Felles for disse sakene er at noen identifiserer et mål (mindre terror, barneporno og flatfyll, mer likestilling) og midler som sannsynligvis vil bidra til at man nærmer seg målene. Men selv om man kan være enig i målene, er det ikke gitt at det bare er tut og kjør, spesielt ikke når midlene støter an mot viktige rettigheter.

Hvis Helga Pedersens syn (redder vi ett barn, er det verdt det) skal tas på alvor, er det nesten ikke grenser for hvilke tiltak vi bør akseptere. Klarer vi å rette overvåkningskameraer mot hver kvadratmeter av Norge, utendørs og innendørs, og lagrer opptakene i ti år, vil vi ganske sikkert forhindre et overgrep mot et barn.

Denne tankegangen – hensikten helliger middelet – førte til en rekke overtramp under Bush-administrasjonen kamp mot terror, og i etterpåklokskapens lys er det nok mange som angrer på at man ikke tenkte mer prinsipielt på hvilke rettigheter man tråkket på i jakten på noe som «virket».

Og det er faktisk mulig å være for likestilling, og samtidig være mot tvungen fedrekvote, for eksempel fordi man mener valgfrihet er viktigere. Man kan også være for likestilling, men være i tvil om det er riktig å gripe inn i private eieres rett til å velge sine styrerepresentanter. Det er også mulig å mene at overdreven fyll og høy musikk er et problem uten at man synes det er riktig at politiet etter eget forgodtbefinnende kan ta sertifikatet fra en yrkessjåfør.

En dose pragmatisme er nødvendig for å få gjort noe som helst, men slike argumenter må alltid holdes opp mot grunnleggende rettigheter og prinsipper.

Det at noe virker, er ikke tilstrekkelig argumentasjon.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post