Flere kommentatorer ser nå ut til å mene at det er som det skal være at Harald Norvik får sparken etter å ha kritisert næringsminister Trond Giske for utilbørlig press for å hindre at Telenor godtok at deleide A-pressen solgte sin eierandel i TV 2 til danske Egmont. Enhver eier, også staten, har rett til aktivt å utøve eiermakt, påpekes det.

Greit nok, og egentlig selvsagt. Men Telenor-saken dreier seg ikke om hvorvidt staten skal være aktiv eller passiv som eier. Saken dreier seg om hvorvidt andre aksjonærer skal kunne stole på det staten selv sier om sin eierrolle.

Den handler om hvorvidt det kommersielle, børsnoterte selskapet Telenor skal kunne brukes til kulturpolitikk, spesifikt til å sørge for norsk eierskap av TV 2. Giske sier åpent, for eksempel på TV 2 Nyhetskanalen nylig, at «vi ønsket et nasjonalt eierskap av viktige bedrifter, og dette er jo den største private mediebedriften i Norge».

En klar melding
Men dette rimer overhodet ikke med det regjeringen selv skriver i sin siste stortingsmelding om statlig eierskap.

Her gjennomgås hvert enkelt av selskapene hvor staten er betydelig eier, og disse fordeles så på fire kategorier:

1 – Selskaper med forretningsmessige mål
2 – Selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner
3 – Selskaper med forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål
4 – Selskaper med sektorpolitiske mål

Telenor puttes i kategori 2, og formålet med statens eierskap utdypes slik, gjengitt i sin helhet:

Målet med statens eierskap i Telenor ASA er å bidra til nasjonal forankring av eierskapet, at hovedkontorfunksjonene og sentrale forsknings- og utviklingsaktiviteter forblir i Norge og sikre en god industriell utvikling av selskapet. Telenor er en av verdens ledende leverandører av telekommunikasjonstjenester og representerer et sentralt miljø for innovasjon, teknologi og videreutvikling av norsk IKT- kompetanse og arbeidsplasser. Selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag.

Med andre ord: En minoritetsaksjonær i Telenor vet, og må forholde seg til, at Telenor forblir et norsk selskap. Et salg til utlandet er utelukket.

Bortsett fra dette skal selskapet drives med forretningsmessige mål. Minoritetsaksjonæren har derfor ikke hatt noen som helst grunn til å mistenke at det fantes et ekstra, og hemmelig, formål med statens eierskap, nemlig å ta kulturpolitiske hensyn. I så fall burde jo selskapet vært plassert i kategori 3 eller 4, hvor selskaper med slike spesielle formål hører hjemme.

Si det som det er
Det er ingenting i veien med å drive kulturpolitikk, men hvis det er en del av målet med statens eierskap i et selskap, bør man si fra om det, i alle fall når man først tar seg bryet med skriftlig å formulere formålet. Da vet eventuelle private medeiere hva de har å forholde seg til.

I praksis er det nok enklest at selskaper som skal brukes til slike formål eies av staten alene, slik den gjør med for eksempel Avinor og Vinmonopolet. Da gjør staten som den vil, og man slipper å sette styreledere og andre styremedlemmer i klemme mellom hovedaksjonærens spesielle ønsker og allmennaksjelovens forbud mot forskjellsbehandling av aksjonærer.

Man slipper også å gi unødig næring til mistanken om at staten på bakrommet bruker sine eierposisjoner i deleide selskaper til noe annet enn det man sier offentlig, enten det nå er til kulturpolitikk eller distriktspolitikk.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Onsdag ble det klart at Høyesterett har forkastet anken i saken mot daytraderne Svend Egil Larsen og Peder Veiby, som var tiltalt for markedsmanipulasjon etter å ha «lurt» en usedvanlig dårlig programmert aksjerobot, altså et dataprogram som handler aksjer automatisk basert på visse regler.

Punktum er dermed satt drøyt halvannet etter at saken først kom opp for Oslo tingrett.

Riktignok kom avgjørelsen med bare tre mot to stemmer, og det ser ut til at det har vært betydelig tvil. De frikjentes advokater uttrykker da også misnøye med at dommen er uklar og ikke gir klare føringer for fremtiden.

Robotsaken har vakt oppsikt også utenfor Norge, for eksempel omtalte Financial Times saken onsdag.

Debatt
Det pågår nå en intens debatt om hvilken rolle såkalte roboter bør ha i finansmarkedene. Disse dataprogrammene er lynraske, og ofte legger de inn og trekker ordrer i løpet av millisekunder. Kritikerne mener robotene manipulerer markedet og skaper ustabilitet, mens tilhengerne mener de bidrar til et mer likvid marked og effektiv prising.

Det er en debatt man kan ha ulike syn på, men det ville fremstått som særdeles merkelig dersom to norske David-er skulle bli dømt for å ha utfordret en av finansmarkedenes Goliat-er, meglerhuset Timer Hill, som stod bak robothandelen i denne saken.

Det som skjedde var, kort fortalt, at Timber Hill hadde satt opp et dataprogram som tilbød kjøper- og selgerkurser i markedet. Basert på utførte handler, endret programmet automatisk kursene som ble tilbudt.

Det de to traderne fant ut var at programmet gjorde slike endringer også når svært små poster ble omsatt, og at både kjøper- og selgerkurser ble endret i takt. Derfor kunne traderne kjøpe en større post, og så fortsette å kjøpe små poster som ble tilbudt av aksjeroboten på stadig høyere kurser – inntil roboten stilte en så høy kjøperkurs at de to kunne selge hele posten med gevinst, forutsatt at ikke andre markedsaktører blandet seg inn og handlet.

Hvem manipulerte?
På mange måter burde heller Timber Hill vært tiltalt for markedsmanipulasjon. Det var meglerhusets dataprogram som hele tiden gikk foran ved å endre kursbildet – helt uten noen vurdering av om kursene ga et riktig eller villedende bilde.

De to traderne har bare handlet på kursene som er blitt stilt av meglerhuset i et helt åpent marked, og det har de gjort med reelle ordrer i tråd med det foreliggende markedsbildet, og de har hatt til hensikt å gjennomføre ordrene – i motsetning til de mange lureordrene fra meglerhusenes roboter. Heller ikke har de på noen måte spredd villedende informasjon for å påvirke markedet.

Kursutslagene har vært små, i motsetning til det som for eksempel skjedde da USA-børsene mini-krakket for to år siden, og aksjekursen til flere ledende selskaper plutselig falt til absurde 1 cent. Et sentralt problem her var aksjeroboter som gikk amok.

Ingen ville reagert dersom de to hadde handlet på samme måte mot en menneskelig motpart. Da ville man nøyd seg med å si at motparten var dum som et brød.

Hvorfor skulle det stille seg annerledes når dumskapen er delegert til en datamaskin?

Kanskje er ikke dette en spesielt høyverdig og samfunnsnyttig virksomhet. Men det ville vært ytterst merkelig om det skulle være nok til å bli dømt til fengselsstraff, slik de to ble i tingretten. At et par hjemme-tradere har tjent noen tusenlapper på at en aksjerobot var slurvete programmer fremstår ikke som en sak for rettsvesenet, og det er ikke her eventuelle problemer med aksjeroboter ligger.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Tirsdag kveld ble det klart at solenergiselskapet REC legger ned sine to fabrikker på Herøya, og dermed setter kroken på døren for all produksjon i Norge.

REC har allerede stengt fabrikkene i Glomfjord og Narvik. Over tusen arbeidsplasser er tapt.

Utviklingen er heller ikke mye hyggelig for RECs aksjonærer, som har opplevd et verdifall på 99 prosent siden 2007.

Optimisme
Det var den gang optimismen rundt norsk miljøteknologi var på sitt mest overstadige. 80.000 arbeidsplasser skulle det bli, ifølge Bellona og Tekna.

Honnørordene om disse fremtidens miljøbedrifter har fosset som den rene blow-out. Alle måtte se at det var dette vi skule leve av når oljealderen tok slutt. Hva somlet vi etter?

Men hva var denne optimismen egentlig basert på?

Ikke stort mer enn dette: Norge er blitt en stormakt på olje og gass, og har tjent eventyrlig på det. Derfor bør Norge kunne få til det samme innen fornybar energi, som vil vokse kraftig på grunn av klimautfordringen.

Her er mange usikre faktorer – selv om man legger til grunn at dette faktisk blir en vekstsektor i årene fremover.

Det er lett å glemme at hovedgrunnen til det norske oljeeventyret er at vi fant store mengder olje og gass – en knapp og verdifull ressurs – utenfor fjæresteinene. Norsk sokkel er grunnlaget også for teknologibedriftene som nå gjør eksportsuksess.

Det er i dag superlønnsomt å hente ut olje og gass. Det er denne superlønnsomheten som gjør at den norske velferdsstaten seiler uforstyrret gjennom all verdens finanskriser.

Hva er våre fortinn?
Vind, sol og bølger er en annen historie. Foreløpig er det i de aller fleste tilfeller et betydelig tapsprosjekt å høste disse ressursene, og det er blant annet derfor regjeringen har balet i fire år for å bli ferdig med sin klimamelding, som ble presentert dagen etter meldingen fra REC.

Våre fortrinn er ikke åpenbare når vi skal konkurrere med kinesere om å lage solcellepaneler eller dansker om å lage vindmøller, like lite som hvis vi bestemmer oss for at Norges fremtid ligger i produksjon av vaskemaskiner, programvare eller legemidler.

Prisen på RECs såkalte wafere, silisiumplater som brukes til å lage solcellepaneler, har falt med rundt 80 prosent de siste fire årene, mye på grunn av voldsomt prispress fra kinesiske konkurrenter. Produksjonen i Norge har tapt store penger.

En indikasjon om troen på norsk konkurranseevne på dette området fikk vi fra børsen onsdag. REC-aksjen steg 12 prosent etter meldingen om at all norsk produksjon blir avviklet.

Fremtiden vil ganske sikkert bringe en og annen norsk suksessbedrift innen fornybar energi – basert på gode ideer, risikovilje og mye slit – men vi skal ikke gjøre oss noen illusjoner om at dette blir et nytt oljeeventyr for Norge.

Den som tror det, kan ta seg en tur til Herøya.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Denne våren har vært preget av hissig debatt om tildeling av offentlige midler til ulike venner, kontakter og bekjente av våre toppolitikere.

Mens Audun Lysbakken og Kirsti Bergstø trakk seg, fastholder Jonas Gahr Støre at han ikke var inhabil da departementet åpnet pengesekken til fordel for en stiftelse hvor den mer eller mindre personlige vennen Felix Tschudi er sentral.

Denne uken ble det klart at Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget skal undersøke saken.

Habilitetsregler er viktige, og det er grunn til å granske hvordan slike saker er blitt håndtert.

Hvorfor?
Samtidig kan finurlige vurderinger av graden av kjennskap – hvor mange bursdager man har vært sammen i – skygge for et spørsmål jeg mener er vel så viktig som hvordan sakene håndteres, nemlig:

Hvorfor driver egentlig statsråder og statssekretærer med denne typen saker?

Hvorfor driver den politiske ledelsen i et departement SMS-basert saksbehandling av 150.000 kroner i støtte til selvforsvarskurs – uavhengig av om den involverte skulle være habil i juridisk forstand?

Er det fornuftig at statsråder vurderer hvilke små og store enkeltprosjekter staten skal støtte? Eller i det minste: Bør det ikke bare skje unntaksvis? Og hvilke typer prosjekter skal behandles på toppnivå i departementene?

Rammer og enkeltsaker
Vi trenger en debatt om hvorvidt politikere på dette nivået i større grad bør stå for de overordnede politiske valgene og legge rammer – og så holder en drøy armlengdes avstand til saksbehandlingen.

Kanskje tenker de involverte at de viser politisk handlekraft. Men det som der og da sikkert fremstod som politisk handlekraft til fordel for gode formål, blir for oss andre veldig vanskelig å skille fra vennetjenester i en lummer kultur hvor kjennskap til politiske innsidere blir det avgjørende når offentlige midler skal fordeles.

I et land som Norge, hvor staten er ekstremt oljerik, blir det ekstra viktig å unngå at det danner seg en oppfatning av at det som gjelder er å ha de riktige kontaktene, eller engasjere de riktige lobbyistene, for å få sugerøret sitt godt plantet i statskassen.

Da er det faktisk ikke så dumt om politikerne forsøker å holde seg unna enkeltsaker, enten det gjelder hvilke ideelle organisasjoner som skal drive selvforsvarskurs eller hvilke kommersielle bedrifter det skal satses på fremover. Det er ikke nødvendigvis slik at alt blir bedre og mer rettferdig hvis politikerne får dele ut samfunnets ressurser til dem de for tiden liker best.

Politisk handlekraft og folkevalgt makt er vel og bra. Ryddighet og prinsipper er også viktig.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Men det rykker av og til i en gammel kommentator, og bloggen vekkes nå til live igjen. Oppdateringene blir imidlertid langt mindre hyppige enn tidligere. Jeg har tross alt en ordentlig jobb å skjøtte.

Og apropos jobben: Jeg vil etter beste evne vise varsomhet med å omtale temaer hvor JKLs kunder har åpenbare interesser, men gitt at vi har ganske mange kundeforhold, er det vanskelig å garantere at jeg ikke omtaler noe som i det minste indirekte berører en eller flere av våre kunder. Det får dere rett og slett leve med.

Uansett står innholdet for min egen regning og reflekterer ikke nødvendigvis JKLs syn.

Mvh
Are Slettan

Takk til alle lesere, og spesielt til dere som har deltatt i debatten med egne kommentarer!

Mvh
Are Slettan

Forrige uke ble det via Riksrevisjonen kjent at en ekstern forvalter av oljefondet hadde fått et resultatavhengig honorar på 500 millioner i 2009, basert på en avtale høsten 2008 om å forvalte 2,8 milliarder kroner. Ifølge Riksrevisjonen tilsa den opprinnelige avtalen et honorar på 900 millioner, men dette ble forhandlet ned til 500.

I Finansdepartementet ser man ingen problemer med dette. Statssekretær Hilde Singsaas (Ap) sa rett ut at høye honorarer er «en god nyhet» fordi disse viser at forvalterne har skapt høy avkastning for fondet. Og avkastningen var høy, ifølge Norges Bank 3,3 milliarder kroner ved utgangen av 2009.

I en kommentar påpekte jeg det paradoksale i at en regjering som vil begrense bonuser og kortsiktige incentiver i finansbransjen jubler over å betale eventyrlige summer til forvaltere av oljefondet.

Les mer: Superhonorarene i oljefondet

Kursmanipulasjon
Både Norges Bank og Finansdepartementet nektet forrige uke å gi noen som helst opplysninger om hvilken, eller hva slags, forvalter som hadde fått det enorme honoraret. Men onsdag skrev Dagsavisen at det dreier seg om Tan Chong Koay og hans selskap Pheim Asset Management i Singapore.

I så fall aner man hvorfor det har vært så viktig for Norges Bank å Finansdepartementet å holde navnet unna offentligheten.

For Tan og Pheim Asset Management er dømt for kursmanipulasjon i aksjene til selskapet United Envirotech (UET) i den hensikt å oppnå en høyere fondsavkastning sammenlignet mot referanseindekser.

I fjor ble det kjent at finanstilsynet i Singapore gikk til sivilt søksmål mot Tan og Pheim Asset Mangement.

I september falt dommen i Singapore High Court (den ene av to deler av landets høyesterett). Et utdrag:

The High Court found that Dr Tan had placed large orders to purchase UET shares, through Pheim Malaysia, over the last three trading days of 2004 and within the last half an hour of trading on each day.  These trades accounted for 88% of all trades carried out over those three days for UET shares and caused the price of UET shares to rise by 17%. The High Court found that Dr Tan had purchased UET shares in this manner with the intention of creating a false or misleading appearance in the price of UET shares. In particular, the sole and primary purpose of the trades was to raise and set a higher market price for UET shares. This “window dressing” then enabled certain funds managed by the Pheim Group to outperform their respective benchmarks.

Forrige uke ble det klart at dommen ankes til Court of Appeals (den andre delen av høyesterett). Den er altså ikke rettskraftig.

Uansett har regjeringen og Norges Bank et betydelig forklaringsproblem, både når det gjelder hva slags avtaler man inngår med eksterne forvaltere og med hemmelighetskremmeriet rundt avtalene.

Man har altså inngått en avtale med et ekstremt og kortsiktig avkastningshonorer, med en forvalter som har fått en – riktignok ikke rettskraftig – dom for tidligere å ha jukset til seg bedre avkastning.

Dyktighet eller noe annet?
Og selv om det ikke var juks som ga superhonoraret i 2009, tyder alt på at det i det minste var en god porsjon flaks. Perioden fra høsten 2008 – da avtalen ble inngått – og ut 2009 var en voldsom oppgangsperiode på verdens børser. På så kort tid er det svært vanskelig å skille flaks og dyktighet.

For å illustrere:

• I det elendige børsåret 2008 betalte oljefondet 487 millioner i avkastningsavhengige honorarer til eksterne forvaltere.
• I 2009 betalte fondet 1.402 millioner.

Altså fikk Pheim i 2009 mer enn alle eksterne forvaltere totalt i 2008, og mer enn en tredel av de totale utbetalingene i 2009.

Hvis man mener at slike betalinger belønner dyktighet og ikke flaks, melder det seg noen spørsmål:

• Ble forvalterne samlet sett nesten tre ganger dyktigere fra 2008 til 2009? Eller ble markedet rett og slett bedre?
• Står miniselskapet Pheim Asset Management virkelig for mer enn en tredjedel av den totale dyktigheten blant fondets 45 eksterne forvaltningsselskapet i 2009? Eller gir oljefondet ekstrem belønning for flaks?

Nei til innsyn
Saken blir ikke bedre av at man nekter å informere det norske folk.

Fremskrittspartiets Jørund Rytman har sendt brev til finansminister Sigbjørn Johnsen og bedt om at fondet skal innføre samme praksis som det gigantiske pensjonsfondet CalPers i USA, som offentliggjør hva de betaler til alle sine eksterne forvaltere.

Samtidig har NA24 begjært innsyn i dokumentene i forbindelse med avtaleinngåelsen.

Svaret på begge deler er kort og godt: Nei.

Begrunnelsen er primært at åpenhet vil gjøre det vanskeligere å inngå avtaler med eksterne forvaltere.

Urimelig hemmelighetskremmeri
Norge har strenge og firkantede anbudsregler. Hvem som helst kan kreve fremlagt dokumentasjon i forbindelse med offentlige kontraktsinngåelser. Ifølge regjeringen har vi verdens strengeste korrupsjonslovgivning. Vi offentliggjør inntekt og formue for enhver privatperson. Søker du en offentlig toppjobb, havner navnet ditt på en åpent tilgjengelig søkerliste. 

Og så nektes offentligheten innsyn i hvordan en forvalter kunne stikke av med 500 millioner av våre fremtidige pensjonspenger, tilsynelatende for å ha slumpet til å komme inn rett før en av tidenes oppturer i aksjemarkedet.

Dette er helt urimelig, og det skaper mistanke om at forvaltningen, ikke minst honorarer og bonuser, ikke ville tåle en åpen debatt. Det er ødeleggende for oljefondets anseelse.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Hvorfor vil regjeringen begrense bonuser og kortsiktige incentivordninger i finansbransjen, mens den jubler over å betale eventyrlige summer til forvaltere av oljefondet?

Det er et åpenbart spørsmål etter at Riksrevisjonen denne uken refset både Norges Bank og Finansdepartementet fordi et utenlandsk forvaltningsselskap fikk et honorar på 500 millioner i 2009 som belønning for å ha forvaltet 2,8 milliarder siden høsten før.

- Helt eget løp
Siden det er et ganske åpenbart spørsmål, tenkte jeg at det var greit å stille det på en pressekonferanse i dag i forbindelse med utnevnelsen av Øystein Olsen som ny sjef for Norges Bank. Der var både Olsen og finansminister Sigbjørn Johnsen til stede.

Johnsen understreket at, jo da, regjeringens politikk var at bonuser i finansnæringen burde begrenses, og dette var noe man også jobbet mye med internasjonalt.

Men denne politikken må skilles fra belønningen av oljefondets forvaltere.

- Det er et helt eget løp, sa Johnsen.

Men hvorfor det? Hvis store og kortsiktige bonuser gir feil incentiver andre steder i finansbransjen, er det noen grunn til å tro at det ikke er slik i forvaltningen av oljefondet? Og er det ikke ekstra viktig at man unngår slikt når man forvalter fellesskapets penger?

500 millioner
La oss raskt oppsummere hva som denne uken er blitt kjent. Oppsummeringen blir nødvendigvis rask, for Norges Bank gir minst mulig informasjon om saken utover det Riksrevisjonen har offentliggjort i sin rapport.

• Norges Bank inngikk høsten 2008 en avtale med en ekstern forvalter. Avtalen gjaldt en investering på 2,8 milliarder kroner og omfattet et avkastningsavhengig honorar uten tak.
• Den opprinnelige avtalen ville ifølge Riksrevisjonen medført et honorar, altså en slags bonus, på 900 millioner kroner.
• Høsten 2009 ble dette forhandlet ned til et honorar på 500 millioner kroner, som så ble utbetalt til forvalteren.
• Markedsverdien av porteføljen var ved utgangen av 2009 3,3 milliarder kroner. Norges Bank opplyser til Riksrevisjonen at dette er ren avkastning og at den opprinnelige investeringen var trukket ut av porteføljen.

Vi får altså ikke vite hvilket forvaltningsselskap det dreide seg om eller hvordan dette ble valgt. Vi får heller ikke vite hva man investerte i, risikorammer, mulighet for belåning, hvilken prosentsats av avkastningen forvalteren fikk beholde eller hva avkastningen ble målt mot.

Kort sagt: Basert på det allmennheten får vite om styringen av vår felles pengebinge, kan forvalteren ha satset alle pengene på lotto – og vunnet.

Nå var det neppe det som skjedde, men når man gir denne typen ekstreme incentiver (trolig rundt 30 prosent av et gitt gevinstmål) som utbetales året etter at avtalen inngås, er det åpenbart veldig vanskelig å vite om man betaler for dyktighet og hardt arbeid eller for flaks.

Er det i det hele tatt mulig å utelukke flaks som forklaring? Førsteamanuensis i finans, Espen Sirnes, sier det kategorisk til NA24:

– På ett år er det rett og slett ikke mulig.

- Høye honorarer er en god nyhet
I Finansdepartementet har man imidlertid ingen betenkeligheter med denne typen belønning (i oljefondet – som altså er et helt eget løp og ikke har noe med resten av finansbransjen å gjøre). Statssekretær Hilde Singsaas (Ap) sa det slik da Riksrevisjonens kritikk kom frem:

- Når det inngås avtaler med eksterne forvaltere, er det en forutsetning at mesteparten av den meravkastningen de klarer å skape skal tilfalle Pensjonsfondet. For de som er opptatt av at Pensjonsfondet skal tjene penger, er høye honorarer en god nyhet.

Satt på spissen: Så lenge det avkastningsbaserte honoraret stjeler under halvparten av meravkastningen, er det bare å juble over høye honorarer.

Dette er ytterst naivt, for det er en grunnleggende skjevhet i slike avtaler. Det er jo ingen forvaltere som må betale 500 millioner (eller 900) millioner kroner til fondet hvis de gjør en dårlig jobb eller har uflaks. Har man to forvaltere med slike avtale, og den ene tjener like mye som den andre taper, vil fondet tape stort.

Spillet for forvalterne er slik: Kron, jeg vinner. Mynt, du taper. Og «du» i dette spillet, det er du – og jeg og alle andre i Norge.

Siden avkastningen ofte henger sammen med risiko, vil slike avtaler belønne forvalterne for å ta høy risiko i håp om å få høy avkastning. Finansiell risiko er notorisk vanskelig å avdekke og måle. Bare spør Finansdepartementet, som i fjor, til sin store overraskelse, fant ut at risikoen i oljefondets obligasjonsportefølje var mye større enn ventet da finanskrisen slo til.

Åpenhet
Fremskrittspartiets Jørund Rytman har nå sendt et spørsmål til Johnsen hvor han på bakgrunn av denne saken ber finansministeren tar initiativ slik at navn, forvaltningskapital og honorarer på de eksterne forvalterne i Statens pensjonsfond offentliggjøres.

Det er et godt forslag, og det er fullt gjennomførbart. Det gigantiske pensjonsfondet CalPers gjør allerede dette.

Nå ser vi at en etter alle målestokker eventyrlig honorarutbetaling utelukkende ble kjent fordi Riksrevisjonen tilfeldigvis oppdaget og kritiserte den. Det er ikke bra.

Lønner det seg?
Videre aktualiserer denne saken spørsmålet om fondet i større grad bør forvaltes passivt, altså ved at fordelingen av verdipapirer i fondet hermer etter ulike indekser. De fleste akademikere mener det er umulig eller i det minste svært vanskelig å skape verdier over tid ved den typen aktiv forvaltning som fondet betaler for i denne saken. Sirnes, igjen:

- All forskning viser at det ikke er noe å tjene på aktiv forvaltning. Det koster mer enn du får igjen.

Når det altså er høyst uklart om aktiv forvaltning egentlig skaper verdier, hvorfor skal våre pensjonspenger finansiere nytt luksushus for en heldig forvalter i London eller New York?

Og bør man ikke i det minste være ytterst forsiktige med hvor store honorarer man betaler for aktiv forvaltning, spesielt av en type som kan motivere forvalterne til å ta risiko det er vanskelig å avdekke?

Sigbjørn Johnsen virker som en fornuftig mann, og han bør ta seg en tenkepause i denne saken.

Skal oljefondet fungere etter hensikten, må det ha legitimitet. Hemmelige fantasihonorarer for flaks bidrar ikke til slik legitimitet.  

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Mandag fikk allmennheten innblikk i hvordan TV 2-kommentatorene Øyvind Alsaker og Lars Bohinen oppfører seg på jobb.

En samtale mellom de to gikk ved et uhell direkte ut til abonnenter på kabeltjenesten Altibox.

Aftenposten har lagt ut videoen hvor de to tilsynelatende synes det er veldig rart at en «neger» kan ha et norskklingende navn som Christopher Leo Olsen:

-       Leo Olsen? Hva er det for noe?

-       Er nå en neger, da.

-       Ja, han er mørk. Jeg sier ikke mer.

Komisk er det også at Per Ciljan Skjelbred har fått barn i relativt ung alder.

- Ute på bygdene vet du. Faen de lager jo unger.

- Ja, en helt annen mentalitet.

Hva som er så komisk med Olsen blir det ikke lettere å forstå av Bohinens forklaring til Aftenposten i ettertid:

- Han har jo et veldig norsk navn, og så kom han løpende mot oss akkurat da.

Heller ikke Alsaker synes dette er noe å mase med:

- Det kunne vært verre, sier han til Aftenposten.

 Også TV 2s sportssjef Bjørn Taalesen bagatelliserer saken:

- Jeg har hørt mye verre ting enn dette.

Tandori
Alsaker og Bohinens utsagn kommer bare en ukes tid etter at en Start-leder la ut følgende på sin Facebook-profil.

Denne Tandori dommeren må virkelig finne seg et annet yrke….. FINN PÅ NOE ANNET OG GNI KRYDDERET UT AV ØYNENE

Faren med påslåtte mikrofoner burde heller ikke være helt ukjent for sportskommentatorene hos TV 2. I 2005 kunne Harald Bredeli informere publikum om at Gro Hammerseng er «den flotteste lesba på Toten».

Jobb er jobb
Mange vil sikkert avfeie dette som uhøytidelig tullprat, og Olsen sier han ikke tar kommentarene rasistisk opp. Det er fint hvis han tar det så rolig. Men utsagn som disse avslører en lummer og uprofesjonell kultur.

Uansett om man tror mikrofonen er på eller av, er disse personene på jobb. Og det ledende ansatte velger å skrive på Facebook vil uvegerlig bli klistret til bedriftens profil.

Hva gjør det med Starts sponsorprofil å bli assosiert med klart rasistiske utsagt? Hvordan føles det for ansatte i TV 2 med minoritetsbakgrunn å jobbe et sted hvor høyprofilerte kommentatorer synes det er komisk med «negere». Formodentlig har TV 2 en del seere i bygdenorge. Hva synes de om de nedlatende kommentarene?

Sport, spesielt fotball, og den tilgrensende mediebransjen er «big business». Det forvaltes store verdier i form av merkevare og profil. Det er på tide at ledende ansatte tar dette inn over seg og begynner å oppføre seg deretter.

Hva slags grums Alsaker, Bohinen og Bredeli velger å trykke ut av seg hjemme i sofaen, får være deres sak. Men når de er på jobb, er de på jobb.

Oppdatering:
Ingenting tyder på at Bjørn Taalesen innser at TV 2 kan være i ferd med å skaffe seg et omdømmeproblem. I egen kanal legger han i stedet skylden på Aftenposten:

– Dette er upublisert materiale de har brukt for å lage en sak her. Det er oppsiktsvekkende. Dette er en privat samtale som de gjengir. Helt håpløst!,

Her er Taalesen helt på jordet. La oss tenke oss at TV 2 fikk tilgang til opptak av for eksempel en politiker som sa noe totalt upassende mens han trodde mikrofonen var slått av. Tror Taalesen virkelig at TV 2 hadde unnlatt å gjengi det som ble sagt? I så fall kan han ikke ha fulgt med på egen kanal.

Taalesen er i ferd med å gjøre en lei sak verre ved å gi inntrykk av at han ikke ser det problematiske i oppførselen til sine kommentatorer.

Flere oppdateringer:
Leo Olsen reagerer etter å ha hørt opptaket
Hønefoss-opprør mot Alsaker og Bohinen
TV 2 vil ikke beklage overfor Hønefoss
Arne Scheie: - Sier aldri noe seerne ikke tåler å høre

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Gradvis hales sannheten ut om kraftselskapene Troms Kraft og Eidsiva Energis ulovlige pengestøtte til Senterpartiet, og gradvis blir saken verre, både for Senterpartiet og de rause energiselskapene.

Det er nå en måned siden det ble kjent at Senterpartiet mottok 500.000 kroner fra Eidsiva Energi og 200.000 kroner fra Troms Kraft.

Dette vakte naturlig nok oppsikt, da dette er offentlige selskaper, og etter loven kan ikke politiske partier motta bidrag fra «rettssubjekter under statens eller annen offentlig myndighets kontroll».

Først avfeide Senterpartiet hele problemet ved å forklare at dette ikke var partistøtte, men i stedet støtte til et eget prosjekt om fornybare energi.

Men så ble det klart at det aller meste av pengene i realiteten hadde gått til partiets valgkamp, og dermed kan ha bidratt til å gi partiet et bedre valgresultat enn det ellers ville fått.

De to kraftselskapene har imidlertid blånektet for at de visste at de støttet Senterpartiet.

Samtidig har det blitt hevdet at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen ikke var kjent med fornybar-prosjektet da han avgjorde saker til gunst for sponsorene.

Nå kommer tidligere generalsekretær Ivar Egeberg, som organiserte det omstridte prosjektet, med nye opplysninger på begge punktene.

Til NA24 sier Egeberg:

 - Ja, det var klart at overskuddet fra prosjektet gikk til oss, og som vi kunne bruke i valgkampen. Det er klart at hvis vi gjorde det billig, ville vi kunne bruke de midlene.

 Og til Nettavisen sier han:

 - Riis-Johansen ble informert om fornybarprosjektet i en tidlig fase. Men Riis-Johansen visste ikke om hvor mye penger Senterpartiet fikk, hvem Sp fikk pengene fra, når partiet fikk pengene eller hva pengene ble brukt til.

Hva de endelige konsekvensene av dette blir, juridisk og politisk, er det vanskelig å spå.

Men stinker gjør det. Det man her haler frem i dagslys er en kultur hvor regler er til for å omgås.

Uansett hva kraftselskapene konkret visste, er det mer enn merkelig at de skulle legge så mye penger på bordet for å få et politisk parti til å kjøre et prosjekt om fornybar energi. Et konsulentselskap eller kanskje en miljøorganisasjon ville vel heller vært et naturlig valg.

Heller ikke har selskapene vist den ringeste interesse for hva pengene ble brukt til eller om de fikk valuta for den betydelige utgiften.

Er det i det hele tatt mulig å tro på at energiselskapene ikke i det minste ante at dette reelt sett var støtte til partiet som sitter med energiministeren? I det minste at de ikke syntes det gjorde så mye om så var tilfelle?

Da begynner man å nærme seg at også giverne burde vært klar over at dette var brudd på loven om partifinansiering.

Saken begynner også å skli i retning av korrupsjon. Hvis man gir ulovlig partistøtte, gir man da noen «en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag», som det heter i korrupsjonslovgivningen?

Overfor Nettavisen utpekes Ivar Egeberg nå som synderen av valgforsker Frank Aarebrot.

Men giverne av pengene begynner også å få et stadig mer ubehagelig søkelys på seg. Hva var det egentlig de trodde de drev med?

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post