Jeg har begynt i ny jobb som kommunikasjonsrådgiver hos JKL. Denne bloggen vil derfor ikke lenger bli oppdatert.

Takk til alle lesere, og spesielt til dere som har deltatt i debatten med egne kommentarer!

Mvh
Are Slettan

Forvalter som angivelig fikk en halv milliard for gode resultater, er dømt for å ha jukset seg til bedre resultater.

Forrige uke ble det via Riksrevisjonen kjent at en ekstern forvalter av oljefondet hadde fått et resultatavhengig honorar på 500 millioner i 2009, basert på en avtale høsten 2008 om å forvalte 2,8 milliarder kroner. Ifølge Riksrevisjonen tilsa den opprinnelige avtalen et honorar på 900 millioner, men dette ble forhandlet ned til 500.

I Finansdepartementet ser man ingen problemer med dette. Statssekretær Hilde Singsaas (Ap) sa rett ut at høye honorarer er «en god nyhet» fordi disse viser at forvalterne har skapt høy avkastning for fondet. Og avkastningen var høy, ifølge Norges Bank 3,3 milliarder kroner ved utgangen av 2009.

I en kommentar påpekte jeg det paradoksale i at en regjering som vil begrense bonuser og kortsiktige incentiver i finansbransjen jubler over å betale eventyrlige summer til forvaltere av oljefondet.

Les mer: Superhonorarene i oljefondet

Kursmanipulasjon
Både Norges Bank og Finansdepartementet nektet forrige uke å gi noen som helst opplysninger om hvilken, eller hva slags, forvalter som hadde fått det enorme honoraret. Men onsdag skrev Dagsavisen at det dreier seg om Tan Chong Koay og hans selskap Pheim Asset Management i Singapore.

I så fall aner man hvorfor det har vært så viktig for Norges Bank å Finansdepartementet å holde navnet unna offentligheten.

For Tan og Pheim Asset Management er dømt for kursmanipulasjon i aksjene til selskapet United Envirotech (UET) i den hensikt å oppnå en høyere fondsavkastning sammenlignet mot referanseindekser.

I fjor ble det kjent at finanstilsynet i Singapore gikk til sivilt søksmål mot Tan og Pheim Asset Mangement.

I september falt dommen i Singapore High Court (den ene av to deler av landets høyesterett). Et utdrag:

The High Court found that Dr Tan had placed large orders to purchase UET shares, through Pheim Malaysia, over the last three trading days of 2004 and within the last half an hour of trading on each day.  These trades accounted for 88% of all trades carried out over those three days for UET shares and caused the price of UET shares to rise by 17%. The High Court found that Dr Tan had purchased UET shares in this manner with the intention of creating a false or misleading appearance in the price of UET shares. In particular, the sole and primary purpose of the trades was to raise and set a higher market price for UET shares. This “window dressing” then enabled certain funds managed by the Pheim Group to outperform their respective benchmarks.

Forrige uke ble det klart at dommen ankes til Court of Appeals (den andre delen av høyesterett). Den er altså ikke rettskraftig.

Uansett har regjeringen og Norges Bank et betydelig forklaringsproblem, både når det gjelder hva slags avtaler man inngår med eksterne forvaltere og med hemmelighetskremmeriet rundt avtalene.

Man har altså inngått en avtale med et ekstremt og kortsiktig avkastningshonorer, med en forvalter som har fått en – riktignok ikke rettskraftig – dom for tidligere å ha jukset til seg bedre avkastning.

Dyktighet eller noe annet?
Og selv om det ikke var juks som ga superhonoraret i 2009, tyder alt på at det i det minste var en god porsjon flaks. Perioden fra høsten 2008 – da avtalen ble inngått – og ut 2009 var en voldsom oppgangsperiode på verdens børser. På så kort tid er det svært vanskelig å skille flaks og dyktighet.

For å illustrere:

• I det elendige børsåret 2008 betalte oljefondet 487 millioner i avkastningsavhengige honorarer til eksterne forvaltere.
• I 2009 betalte fondet 1.402 millioner.

Altså fikk Pheim i 2009 mer enn alle eksterne forvaltere totalt i 2008, og mer enn en tredel av de totale utbetalingene i 2009.

Hvis man mener at slike betalinger belønner dyktighet og ikke flaks, melder det seg noen spørsmål:

• Ble forvalterne samlet sett nesten tre ganger dyktigere fra 2008 til 2009? Eller ble markedet rett og slett bedre?
• Står miniselskapet Pheim Asset Management virkelig for mer enn en tredjedel av den totale dyktigheten blant fondets 45 eksterne forvaltningsselskapet i 2009? Eller gir oljefondet ekstrem belønning for flaks?

Nei til innsyn
Saken blir ikke bedre av at man nekter å informere det norske folk.

Fremskrittspartiets Jørund Rytman har sendt brev til finansminister Sigbjørn Johnsen og bedt om at fondet skal innføre samme praksis som det gigantiske pensjonsfondet CalPers i USA, som offentliggjør hva de betaler til alle sine eksterne forvaltere.

Samtidig har NA24 begjært innsyn i dokumentene i forbindelse med avtaleinngåelsen.

Svaret på begge deler er kort og godt: Nei.

Begrunnelsen er primært at åpenhet vil gjøre det vanskeligere å inngå avtaler med eksterne forvaltere.

Urimelig hemmelighetskremmeri
Norge har strenge og firkantede anbudsregler. Hvem som helst kan kreve fremlagt dokumentasjon i forbindelse med offentlige kontraktsinngåelser. Ifølge regjeringen har vi verdens strengeste korrupsjonslovgivning. Vi offentliggjør inntekt og formue for enhver privatperson. Søker du en offentlig toppjobb, havner navnet ditt på en åpent tilgjengelig søkerliste. 

Og så nektes offentligheten innsyn i hvordan en forvalter kunne stikke av med 500 millioner av våre fremtidige pensjonspenger, tilsynelatende for å ha slumpet til å komme inn rett før en av tidenes oppturer i aksjemarkedet.

Dette er helt urimelig, og det skaper mistanke om at forvaltningen, ikke minst honorarer og bonuser, ikke ville tåle en åpen debatt. Det er ødeleggende for oljefondets anseelse.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Kjempebonuser er fine greier i oljefondet, men fyfy i resten av finansbransjen, ifølge regjeringen.

Hvorfor vil regjeringen begrense bonuser og kortsiktige incentivordninger i finansbransjen, mens den jubler over å betale eventyrlige summer til forvaltere av oljefondet?

Det er et åpenbart spørsmål etter at Riksrevisjonen denne uken refset både Norges Bank og Finansdepartementet fordi et utenlandsk forvaltningsselskap fikk et honorar på 500 millioner i 2009 som belønning for å ha forvaltet 2,8 milliarder siden høsten før.

- Helt eget løp
Siden det er et ganske åpenbart spørsmål, tenkte jeg at det var greit å stille det på en pressekonferanse i dag i forbindelse med utnevnelsen av Øystein Olsen som ny sjef for Norges Bank. Der var både Olsen og finansminister Sigbjørn Johnsen til stede.

Johnsen understreket at, jo da, regjeringens politikk var at bonuser i finansnæringen burde begrenses, og dette var noe man også jobbet mye med internasjonalt.

Men denne politikken må skilles fra belønningen av oljefondets forvaltere.

- Det er et helt eget løp, sa Johnsen.

Men hvorfor det? Hvis store og kortsiktige bonuser gir feil incentiver andre steder i finansbransjen, er det noen grunn til å tro at det ikke er slik i forvaltningen av oljefondet? Og er det ikke ekstra viktig at man unngår slikt når man forvalter fellesskapets penger?

500 millioner
La oss raskt oppsummere hva som denne uken er blitt kjent. Oppsummeringen blir nødvendigvis rask, for Norges Bank gir minst mulig informasjon om saken utover det Riksrevisjonen har offentliggjort i sin rapport.

• Norges Bank inngikk høsten 2008 en avtale med en ekstern forvalter. Avtalen gjaldt en investering på 2,8 milliarder kroner og omfattet et avkastningsavhengig honorar uten tak.
• Den opprinnelige avtalen ville ifølge Riksrevisjonen medført et honorar, altså en slags bonus, på 900 millioner kroner.
• Høsten 2009 ble dette forhandlet ned til et honorar på 500 millioner kroner, som så ble utbetalt til forvalteren.
• Markedsverdien av porteføljen var ved utgangen av 2009 3,3 milliarder kroner. Norges Bank opplyser til Riksrevisjonen at dette er ren avkastning og at den opprinnelige investeringen var trukket ut av porteføljen.

Vi får altså ikke vite hvilket forvaltningsselskap det dreide seg om eller hvordan dette ble valgt. Vi får heller ikke vite hva man investerte i, risikorammer, mulighet for belåning, hvilken prosentsats av avkastningen forvalteren fikk beholde eller hva avkastningen ble målt mot.

Kort sagt: Basert på det allmennheten får vite om styringen av vår felles pengebinge, kan forvalteren ha satset alle pengene på lotto – og vunnet.

Nå var det neppe det som skjedde, men når man gir denne typen ekstreme incentiver (trolig rundt 30 prosent av et gitt gevinstmål) som utbetales året etter at avtalen inngås, er det åpenbart veldig vanskelig å vite om man betaler for dyktighet og hardt arbeid eller for flaks.

Er det i det hele tatt mulig å utelukke flaks som forklaring? Førsteamanuensis i finans, Espen Sirnes, sier det kategorisk til NA24:

– På ett år er det rett og slett ikke mulig.

- Høye honorarer er en god nyhet
I Finansdepartementet har man imidlertid ingen betenkeligheter med denne typen belønning (i oljefondet – som altså er et helt eget løp og ikke har noe med resten av finansbransjen å gjøre). Statssekretær Hilde Singsaas (Ap) sa det slik da Riksrevisjonens kritikk kom frem:

- Når det inngås avtaler med eksterne forvaltere, er det en forutsetning at mesteparten av den meravkastningen de klarer å skape skal tilfalle Pensjonsfondet. For de som er opptatt av at Pensjonsfondet skal tjene penger, er høye honorarer en god nyhet.

Satt på spissen: Så lenge det avkastningsbaserte honoraret stjeler under halvparten av meravkastningen, er det bare å juble over høye honorarer.

Dette er ytterst naivt, for det er en grunnleggende skjevhet i slike avtaler. Det er jo ingen forvaltere som må betale 500 millioner (eller 900) millioner kroner til fondet hvis de gjør en dårlig jobb eller har uflaks. Har man to forvaltere med slike avtale, og den ene tjener like mye som den andre taper, vil fondet tape stort.

Spillet for forvalterne er slik: Kron, jeg vinner. Mynt, du taper. Og «du» i dette spillet, det er du – og jeg og alle andre i Norge.

Siden avkastningen ofte henger sammen med risiko, vil slike avtaler belønne forvalterne for å ta høy risiko i håp om å få høy avkastning. Finansiell risiko er notorisk vanskelig å avdekke og måle. Bare spør Finansdepartementet, som i fjor, til sin store overraskelse, fant ut at risikoen i oljefondets obligasjonsportefølje var mye større enn ventet da finanskrisen slo til.

Åpenhet
Fremskrittspartiets Jørund Rytman har nå sendt et spørsmål til Johnsen hvor han på bakgrunn av denne saken ber finansministeren tar initiativ slik at navn, forvaltningskapital og honorarer på de eksterne forvalterne i Statens pensjonsfond offentliggjøres.

Det er et godt forslag, og det er fullt gjennomførbart. Det gigantiske pensjonsfondet CalPers gjør allerede dette.

Nå ser vi at en etter alle målestokker eventyrlig honorarutbetaling utelukkende ble kjent fordi Riksrevisjonen tilfeldigvis oppdaget og kritiserte den. Det er ikke bra.

Lønner det seg?
Videre aktualiserer denne saken spørsmålet om fondet i større grad bør forvaltes passivt, altså ved at fordelingen av verdipapirer i fondet hermer etter ulike indekser. De fleste akademikere mener det er umulig eller i det minste svært vanskelig å skape verdier over tid ved den typen aktiv forvaltning som fondet betaler for i denne saken. Sirnes, igjen:

- All forskning viser at det ikke er noe å tjene på aktiv forvaltning. Det koster mer enn du får igjen.

Når det altså er høyst uklart om aktiv forvaltning egentlig skaper verdier, hvorfor skal våre pensjonspenger finansiere nytt luksushus for en heldig forvalter i London eller New York?

Og bør man ikke i det minste være ytterst forsiktige med hvor store honorarer man betaler for aktiv forvaltning, spesielt av en type som kan motivere forvalterne til å ta risiko det er vanskelig å avdekke?

Sigbjørn Johnsen virker som en fornuftig mann, og han bør ta seg en tenkepause i denne saken.

Skal oljefondet fungere etter hensikten, må det ha legitimitet. Hemmelige fantasihonorarer for flaks bidrar ikke til slik legitimitet.  

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Må man være lavpannet for å jobbe med sport?

Mandag fikk allmennheten innblikk i hvordan TV 2-kommentatorene Øyvind Alsaker og Lars Bohinen oppfører seg på jobb.

En samtale mellom de to gikk ved et uhell direkte ut til abonnenter på kabeltjenesten Altibox.

Aftenposten har lagt ut videoen hvor de to tilsynelatende synes det er veldig rart at en «neger» kan ha et norskklingende navn som Christopher Leo Olsen:

-       Leo Olsen? Hva er det for noe?

-       Er nå en neger, da.

-       Ja, han er mørk. Jeg sier ikke mer.

Komisk er det også at Per Ciljan Skjelbred har fått barn i relativt ung alder.

- Ute på bygdene vet du. Faen de lager jo unger.

- Ja, en helt annen mentalitet.

Hva som er så komisk med Olsen blir det ikke lettere å forstå av Bohinens forklaring til Aftenposten i ettertid:

- Han har jo et veldig norsk navn, og så kom han løpende mot oss akkurat da.

Heller ikke Alsaker synes dette er noe å mase med:

- Det kunne vært verre, sier han til Aftenposten.

 Også TV 2s sportssjef Bjørn Taalesen bagatelliserer saken:

- Jeg har hørt mye verre ting enn dette.

Tandori
Alsaker og Bohinens utsagn kommer bare en ukes tid etter at en Start-leder la ut følgende på sin Facebook-profil.

Denne Tandori dommeren må virkelig finne seg et annet yrke….. FINN PÅ NOE ANNET OG GNI KRYDDERET UT AV ØYNENE

Faren med påslåtte mikrofoner burde heller ikke være helt ukjent for sportskommentatorene hos TV 2. I 2005 kunne Harald Bredeli informere publikum om at Gro Hammerseng er «den flotteste lesba på Toten».

Jobb er jobb
Mange vil sikkert avfeie dette som uhøytidelig tullprat, og Olsen sier han ikke tar kommentarene rasistisk opp. Det er fint hvis han tar det så rolig. Men utsagn som disse avslører en lummer og uprofesjonell kultur.

Uansett om man tror mikrofonen er på eller av, er disse personene på jobb. Og det ledende ansatte velger å skrive på Facebook vil uvegerlig bli klistret til bedriftens profil.

Hva gjør det med Starts sponsorprofil å bli assosiert med klart rasistiske utsagt? Hvordan føles det for ansatte i TV 2 med minoritetsbakgrunn å jobbe et sted hvor høyprofilerte kommentatorer synes det er komisk med «negere». Formodentlig har TV 2 en del seere i bygdenorge. Hva synes de om de nedlatende kommentarene?

Sport, spesielt fotball, og den tilgrensende mediebransjen er «big business». Det forvaltes store verdier i form av merkevare og profil. Det er på tide at ledende ansatte tar dette inn over seg og begynner å oppføre seg deretter.

Hva slags grums Alsaker, Bohinen og Bredeli velger å trykke ut av seg hjemme i sofaen, får være deres sak. Men når de er på jobb, er de på jobb.

Oppdatering:
Ingenting tyder på at Bjørn Taalesen innser at TV 2 kan være i ferd med å skaffe seg et omdømmeproblem. I egen kanal legger han i stedet skylden på Aftenposten:

– Dette er upublisert materiale de har brukt for å lage en sak her. Det er oppsiktsvekkende. Dette er en privat samtale som de gjengir. Helt håpløst!,

Her er Taalesen helt på jordet. La oss tenke oss at TV 2 fikk tilgang til opptak av for eksempel en politiker som sa noe totalt upassende mens han trodde mikrofonen var slått av. Tror Taalesen virkelig at TV 2 hadde unnlatt å gjengi det som ble sagt? I så fall kan han ikke ha fulgt med på egen kanal.

Taalesen er i ferd med å gjøre en lei sak verre ved å gi inntrykk av at han ikke ser det problematiske i oppførselen til sine kommentatorer.

Flere oppdateringer:
Leo Olsen reagerer etter å ha hørt opptaket
Hønefoss-opprør mot Alsaker og Bohinen
TV 2 vil ikke beklage overfor Hønefoss
Arne Scheie: - Sier aldri noe seerne ikke tåler å høre

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Gradvis, gradvis kommer den frem. Og det stinker stadig verre.

Gradvis hales sannheten ut om kraftselskapene Troms Kraft og Eidsiva Energis ulovlige pengestøtte til Senterpartiet, og gradvis blir saken verre, både for Senterpartiet og de rause energiselskapene.

Det er nå en måned siden det ble kjent at Senterpartiet mottok 500.000 kroner fra Eidsiva Energi og 200.000 kroner fra Troms Kraft.

Dette vakte naturlig nok oppsikt, da dette er offentlige selskaper, og etter loven kan ikke politiske partier motta bidrag fra «rettssubjekter under statens eller annen offentlig myndighets kontroll».

Først avfeide Senterpartiet hele problemet ved å forklare at dette ikke var partistøtte, men i stedet støtte til et eget prosjekt om fornybare energi.

Men så ble det klart at det aller meste av pengene i realiteten hadde gått til partiets valgkamp, og dermed kan ha bidratt til å gi partiet et bedre valgresultat enn det ellers ville fått.

De to kraftselskapene har imidlertid blånektet for at de visste at de støttet Senterpartiet.

Samtidig har det blitt hevdet at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen ikke var kjent med fornybar-prosjektet da han avgjorde saker til gunst for sponsorene.

Nå kommer tidligere generalsekretær Ivar Egeberg, som organiserte det omstridte prosjektet, med nye opplysninger på begge punktene.

Til NA24 sier Egeberg:

 - Ja, det var klart at overskuddet fra prosjektet gikk til oss, og som vi kunne bruke i valgkampen. Det er klart at hvis vi gjorde det billig, ville vi kunne bruke de midlene.

 Og til Nettavisen sier han:

 - Riis-Johansen ble informert om fornybarprosjektet i en tidlig fase. Men Riis-Johansen visste ikke om hvor mye penger Senterpartiet fikk, hvem Sp fikk pengene fra, når partiet fikk pengene eller hva pengene ble brukt til.

Hva de endelige konsekvensene av dette blir, juridisk og politisk, er det vanskelig å spå.

Men stinker gjør det. Det man her haler frem i dagslys er en kultur hvor regler er til for å omgås.

Uansett hva kraftselskapene konkret visste, er det mer enn merkelig at de skulle legge så mye penger på bordet for å få et politisk parti til å kjøre et prosjekt om fornybar energi. Et konsulentselskap eller kanskje en miljøorganisasjon ville vel heller vært et naturlig valg.

Heller ikke har selskapene vist den ringeste interesse for hva pengene ble brukt til eller om de fikk valuta for den betydelige utgiften.

Er det i det hele tatt mulig å tro på at energiselskapene ikke i det minste ante at dette reelt sett var støtte til partiet som sitter med energiministeren? I det minste at de ikke syntes det gjorde så mye om så var tilfelle?

Da begynner man å nærme seg at også giverne burde vært klar over at dette var brudd på loven om partifinansiering.

Saken begynner også å skli i retning av korrupsjon. Hvis man gir ulovlig partistøtte, gir man da noen «en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag», som det heter i korrupsjonslovgivningen?

Overfor Nettavisen utpekes Ivar Egeberg nå som synderen av valgforsker Frank Aarebrot.

Men giverne av pengene begynner også å få et stadig mer ubehagelig søkelys på seg. Hva var det egentlig de trodde de drev med?

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Nupi-forsker opphøyer kryping for Kina til ideal.

Nobels fredspris går som kjent til kinesiske Liu Xiaobo. Det synes Helge Lurås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) er en «hegemonisk krampetrekning». I en sterkt kritisk kommentar til tildelingen skriver han:

Den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo har definitivt ofret mye i kampen for rettigheter og politiske systemer inspirert fra Vesten. Slik sett er det naturlig at han belønnes av den samme forsamling som i fjor ga fredsprisen til USAs president. Nobelkomiteen er pro-Vesten og kan knapt klandres for det.

Tildelingen vil imidlertid ytterligere undergrave fredsprisens globale appell. Nobelkomiteen er seg det neppe fullstendig bevisst, men de siste to års tildelinger er partiske innlegg i en pågående kamp om dominans, politiske spillerregler og verdier. Kinesiske ledere har ikke tenkt til å omdanne sitt samfunn i Vesten bilde. De ønsker ikke politisk pluralisme. Kanskje burde heller ikke vi ønske det for dem.

Lurås advarer om at kritikk kan føre til hardere undertrykking og dessuten skape problemer for Norge:

Vestens kulturelle og verdimessige hegemoni står for fall, uten at Nobelkomiteen kan gjøre mye med det.

Norge som nasjon har imidlertid blitt påført nok en utfordring. Kina vet godt å straffe de som piller dem på nesen. Utenriksdepartementet og norsk næringsliv gjør neppe bølgen i dag. Men pytt, hva er vel Kinas maskiner mot norsk moral.

Reaksjonene kommer
Jeg tviler ikke på at Kina vil reagere mot Norge. De pågående forhandlingene om en frihandelsavtale blir ganske sikkert vanskeligere. Hvor langsiktig og alvorlig effekten blir, det gjenstår å se.

Helge Lurås. (Foto: Nupi)

Men mener Lurås virkelig at Nobelpriskomiteen skulle la sine valg styre av hva som er mest hensiktsmessig for norske diplomater og bedrifter? Betyr det i så fall at det er bedre å gi prisen til opposisjonelle i land som ikke betyr så mye for Norge økonomisk? Og hvem skulle i så fall instruere komiteen, som jo er ment å være uavhengig?

- Inspirert av Vesten
Enda verre er den lumre undertonen, at Liu Xiaobo og folk som ham nærmest er lakeier for Vesten. Det er en bagatelliseringen av de rettighetene Liu kjemper for – og som kinesiske myndigheter undertrykker på det groveste. Disse rettighetene er for Lurås verken viktige eller grunnleggende, de er «inspirert av Vesten».

Årets prisvinner er altså dømt til elleve års fengsel for sin fredelige argumentasjon for grunnleggende menneskerettigheter, rettigheter som på papiret også skal gjelde i Kina.

Liu ble arrestert i forbindelse med publikasjonen av Charter 08, et program for demokratisering av Kina. Jeg vil anbefale å lese dokumentet, som finnes i engelsk oversettelse her. I charteret tas det til orde for maktdeling, demokrati, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og så videre. Det gir altså lang fengselsstraff i Kina.

Hvem er det som bedriver «vestlig hegemoni»? Er det Liu, som kjemper for sin rett til å ytre seg? Eller er det Lurås, som ser ut til å mene at folk i andre deler av verden ikke trenger de samme rettighetene som han selv ganske sikkert tar for gitt?

Er det noe spesielt med hvite, vestlige mennesker som gjør at menneskerettigheter er viktigere for oss enn for kinesere som Liu? Bør man der ta til takke med diktatur så lenge magen er full?

Skal vi gi opp?
Kina er, som Lurås påpeker, kommet for å bli som stormakt. At landet er trukket inn i verdensøkonomien har vært bra både for verden og for Kina.

Men det betyr ikke at vi skal gi opp kampen for demokrati og mot diktatur. I stedet skal vi kjempe for at den økonomiske liberaliseringen i Kina også følges opp med politisk liberalisering.

Årets pris er et modig og godt valg.

Oppdateringer:
Advokat venter på telefon fra kona
Advokaten får ikke kontakt med Liu Xiaobos kone
Frykter Lius kone er arrestert
Kina-eksperter kritiserer Stoltenberg
Prisen kan koste næringslivet dyrt
NTNU-professor: - Totalt misforstått fredspris
Obama ber Kina sette Liu fri
Ambassaden: - Xiaobo er en kriminell
Gunnar Stavrum: Modig fredspris
Fisketopp kritiserer tildelingen

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Nye tall viser at globalisering har vært en velsignelse for fattige land.

Onsdag kom Det internasjonale pengefondet IMF med nye prognoser for verdensøkonomien. For hele verden anslås BNP-veksten nå til 4,8 prosent i 2010 og 4,2 prosent i 2011.

Som vanlig er veksten vesentlig høyere i det som på byråkratspråk kalles «emerging and developing economies» enn i de rike landene i gruppen «advanced economies». I år ventes veksten for den første gruppen å være 7,1 prosent, mot 2,7 prosent for de rike landene. Neste år er prognosen 6,4 prosent mot 2,2 prosent.

Gjesp, ikke noe nytt, vil du kanskje si. Og det er riktig at det lenge har vært slik at fattige land vokser vesentlig raskere enn rike. Kategorien vekstmarkeder og utviklingsland vokste endog med akseptable 2,5 prosent i kriseåret 2009, da den samlede økonomien i det rike landene falt med 3,2 prosent.

Man kan gå langt bakover, år for år. Bildet er hele tiden det samme. Fattige land vokser klart raskere enn rike land.

Nord-sør, nå som før
Men vent nå litt. Var det ikke meningen at globaliseringsbølgen vi har sett siden 1980-tallet skulle være til gunst for de rike landene?

I alle fall er det dette vi stadig har fått høre fra venstresiden, hvor merkelapper som «nyliberalisme», «markedsfundamentalisme», «turbokapitalisme» og endog den gamle traveren «imperialisme» gjerne brukes for å beskrive utviklingen.

Og denne todelingen mellom «nord», som tjener på globalisering, og «sør», som taper, har ikke bare vært gangbar på ytre venstre. Kirken har vært sterkt preget av det samme, og har akket og oiet seg over globaliseringsproblemet og tatt til orde for «et nytt system bygd på solidaritet, folkelig engasjement, selvråderett, fred, økologisk balanse og rettferdighet».

Imens, i virkeligheten
Det fascinerende er at denne retorikken ser ut til å videreføres fullstendig frikoblet fra den faktiske utviklingen med sterk vekst i fattige land, et bilde som har vært tydelig i lang tid.

Én ting er hvilke konklusjoner man trakk i 1990 eller 2000. Da kunne man med en viss rett si at det primært var Kina alene som stod for fremgangen til fattige land.

Men det er lenge siden det ble klart at veksten ikke bare dreier seg om Kina. Til og med Afrika sør for Sahara, som har vært det største problemet i verdensøkonomien, har de siste årene vokst robust. IMF anslår her en vekst på 5,0 prosent i år og 5,5 prosent neste år.

Den åpenbare konklusjonen, for den som vil se den, er at globaliseringen har gitt enorme muligheter for tradisjonelt fattige land, og mange av disse landene har grepet sjansen med begge hendene.

Det er på tide at utviklingsdebatten blir basert på denne virkeligheten, ikke på noe som fremstår som muggent tankegods fra en sosialistisk studiesirkel på 1970-tallet.

Da vil vi kanskje få en debatt som fokuserer på de høyst reelle problemene som gjenstår tross vekst i fattige land.

For eksempel:

• Hva bør fattige land gjøre for å fordele velstandsfremgangen bedre internt?
• Hvordan får man med land som ikke har klart å komme seg inn i den globaliserte økonomien, for eksempel en del land i Afrika uten kystlinje?
• Hvordan skal man håndtere miljø- og klimaproblemene som oppstår når hundrevis av millioner mennesker er på full fart inn i verdens middelklasse?
• Hvordan hindrer man at konkurransen fra nye deltagere i verdensøkonomien fører til proteksjonistiske tilbakeslag fra de tradisjonelt rike landene?
• Hva får fremveksten av nye stormakter, spesielt Kina, å si for sikkerhetspolitikken?

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Jo mer som blir kjent om kraftgavene, jo verre stinker de.

Det er nå to uker siden det ble kjent at Senterpartiet mottok 500.000 kroner fra Eidsiva Energi og 200.000 kroner fra Troms Kraft.

Først avviste partiet at dette var problematisk, men etter en kort tenkepause bestemte partiet seg – fornuftig nok - for å betale tilbake pengene.

Likevel fastholdt partiet at dette ikke egentlig var partistøtte, men støtte til et prosjekt for å fremme fornybar energi.

Smuler til prosjektet
Det er en forklaring som blir mer og mer tynnslitt etterhvert som detaljene hales ut av partiet.  Det er nå blitt klart at bare en minimal del av pengene gikk til noe som kan kalles et prosjekt. Det aller meste ble brukt til partiets valgkamp.

Dagbladet skrev fredag at bare 43.202 kroner ble brukt til å lage brosjyre og film. Videre heter det at partiet, lenge før prosjektet ble presentert for kraftselskapene, hadde kalkulert med stort overskudd til fordel for partikassen. Deretter meldte avisen at Eidsiva betalte 150.000 kroner i tillegg til de allerede kjente 500.000 kronene for å produsere videoen tilknyttet prosjektet.

Det er altså blitt rimelig klart at det bak det bittelille prosjekt-fikenbladet reelt sett skjuler seg en betydelig støtte til Senterpartiets valgkamp, fra offentlig eide kraftselskaper.

Gunstige avgjørelser
Samtidig har Senterparti-statsråd Terje Riis-Johansen avgjort konsesjonssaker til fordel for de to partisponsorene, Senterparti-statsråd Magnhild Meltveit Kleppa utnevnte Eidsiva-sjefen til styreleder i Avinor og Senterparti-statsråd Liv-Signe Navarsete ga, ifølge Oppland Arbeiderblad, 1,5 millioner i støtte til et selskap hvor Eidsiva er på eiersiden.

Senterparti-toppene bedyrer selvsagt at det slett ikke finnes fnugg av sammenheng mellom pengegavene og de politiske avgjørelsene.

Det er det i praksis umulig å etterprøve.

Men det er heller ikke nødvendig. For pengegavene er i seg selv ulovlige. I Lov om visse forhold vedrørende de politiske partiene (partiloven) heter det at politiske partier ikke kan motta bidrag fra «rettssubjekter under statens eller annen offentlig myndighets kontroll».

Denne saken viser hvorfor det finnes et slikt forbud, og det virker åpenbart at «fornybarprosjektet» var et forsøk på å omgå forbudet.

Hestehandlerne
Etter det som er kommet frem, var det to arkitekter bak den kamuflerte partistøtten, nemlig daværende generalsekretær i Senterpartiet, Ivar Egeberg, og Steinar Dvergsdal, senterpartimann og sentralt plassert samvirkeorganisasjonene, blant annet som styreleder i Felleskjøpet Agri. Begge er edderkopper med et utall verv bak seg.

Det er neppe tilfeldig at det var Senterpartiet som fant på dette. Partiet er kjent for sin evne til «hestehandling» på bakrommet.  

Prinsipper er slalåmporter man må sno seg rundt for å oppnå det man vil. Da blir det tydeligvis greit å dikte opp et prosjekt for å fylle en slunken partikasse før valgkampen.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Politikerne snakker endelig om noe som har vært kjent veldig lenge.

NRK meldte tirsdag kveld at mange vil tape på å gå fra trygd og ut i arbeidslivet.

Dette var basert på en rapport fra Stortingets utredningsseksjon, som på oppdrag fra Høyre har regnet på om det lønner seg å gå fra trygd til arbeid.

Konklusjonen er at det «i enkelte tilfeller på kort sikt ikke er økonomisk lønnsomt å øke sin arbeidsinnsats».

Her kan du lese hele rapporten.

Politisk enighet
Representanter for begge våre to største partier er enige om at dette er uheldig.

Thorbjørn Røe Isaksen fra Høyre sier følgende til NRK:

- Løsningen er ikke enda lavere trygd, for trygdene i Norge er ikke spesielt høye. Problemet er at det er for høy skatt på lave inntekter, og så er det altfor brå ordninger, sånn at du taper alt på dag 1 hvis du går ut i jobb.

Torgeir Micaelsen fra Arbeiderpartiet istemmer:

- Derfor bør vi se på justeringer av hvordan ordningene fungerer, men først og fremst også sørge for at de med de laveste inntektene kan få lavere skatt i framtida. Det er i hvert fall noe jeg vil jobbe for.

Det er all grunn til å applaudere disse utsagnene. Det er åpenbart problematisk at skattesystemet bidrar til at folk taper på å jobbe.

Hvorfor ikke før?
Men hvorfor har de ikke gjort noe med dette før? For det er slett ikke nytt at det i mange tilfeller er lite lønnsomt eller direkte tapsbringende å gå fra trygd til jobb. Slik har det vært både under denne og tidligere regjeringer.

Det er heller ikke nytt at problemet påpekes.

Utredningen gårsdagens NRK-sak er basert på, er i sin tur i stor grad basert på en stortingsmelding fra høsten 2006: St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering

Her omtales problemet med «stønadsfeller»:

«Økonomiske insentiver har trolig størst effekt i de tilfellene hvor en kombinasjon av ulike ytelser innbærer at stønadsmottakere tjener svært lite eller t.o.m. taper på å arbeide, dvs. såkalte stønadsfeller. Slike stønadsfeller er prinsipielt sett uheldige, ikke bare fordi de kan ha betydelige negative effekter på arbeidstilbudet, men også fordi de undergraver mulighetene for alle – også personer med lav inntektsevne – til å forbedre sin økonomiske situasjon ved å utnytte egen arbeidsevne.»

En rekke forskningsarbeider har fokusert på det samme, for eksempel rapporten «Veien til uføretrygd i Norge» fra Frischsenteret ved Universitetet i Oslo. Her undersøkes tall fra 2002, og det beregnes for eksempel at hele 24 prosent av uføre med mer enn to barn vil tape penger på å gå fra trygd til jobb.

Gulrot nok?
Så hvorfor har ikke Høyre eller Arbeiderpartiet for lengst gjort noe med saken i sine perioder i regjeringskontorene? Begge later jo nå til å mene at løsningen er så enkel: Kutt skatten for dem med lavest inntekt.

Spørsmålet er nom om det er tilstrekkelig. Foreløpig konsentrerer de to partiene seg om gulroten – lavere inntektsskatt. Men realistisk sett er det nok vanskelig å komme helt i mål uten også å hente frem pisken, nemlig kutt i ytelsene. Og denslags pisker svinges nødig i «verdens rikeste land».

Uansett er det lovende at politikerne nå begynner å diskutere det som kanskje mer enn noe vil avgjøre om den norske velferdsstaten i fremtiden skal være bærekraftig, hvordan vi skal sørge for at flest mulig av dem som kan jobbe, faktisk jobber.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Forsøket på å usynliggjøre Sverigedemokraterna kunne nesten ikke endt verre.

Uansett hva man måtte mene om Sverigedemokraterna, er partiet den store vinneren etter søndagens valg.

Partiet kom for første gang over sperregrensen og inn i Riksdagen med 5,7 prosent av stemmene og 20 mandater.

Det gjør Sverigedemokraterna større enn etablerte partier som Kristdemokraterna og Vänsterpartiet, SVs søsterparti.

På toppen av det hele havner Sverigedemokraterna på vippen mellom de to definerte blokkene og gjør dermed fremtiden usikker for statsminister Fredrik Reinfeldt.

Så kan man selvsagt anføre at dette betyr at 94,3 prosent ikke stemte på Sverigedemokraterna, og formodentlig er uenig med partiet, men det er billig retorikk. Det var omtrent like mange som ikke stemte på Vänsterpartiet . Eller på Kristdemokraterna, eller på Miljöpartiet. Kan man av det slutte at disse ikke er sosialister, ikke er kristne eller ikke er opptatt av miljø?

Hvem opptrer fornuftig?
Sverigedemokraternats suksess bør føre til ettertanke hos mange, hos eggkastende aktivister som ga partiet offerstatus, hos medier som stengte partiet ute fra debatter og reklameflater og hos andre partier som vekslet mellom å fortie og latterliggjøre partiet. Det siste fortsatte til og med etter valget, da Vänsterpartiets leder Lars Ohly nektet å dele sminkerom med Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson før en TV-debatt.

Samtidig som Ohly bedrev sine barnsligheter, fremstod Åkesson som en fornuftig og voksen politiker. Det er virkelig en prestasjon å få et parti med røtter i nynazismen til å fremstå som voksent og fornuftig. Men det blir vesentlig lettere når motstanderne opptrer som Ohly.

Temaer folk er opptatt av
Sverigedemokraterna tar opp temaer mange velgere faktisk er opptatt av. Partiet har tre fanesaker: Mer restriktiv innvandringspolitikk, strengere kriminalpolitikk og bedre velferdsordninger for de eldre. En betydelig velgergruppe er trolig langt på vei enig med partiet på disse punktene. Det kan virke som Sverigedemokraternas politiske motstandere aner dette, og derfor nøler med å ta den politiske debatten. Naziststempling blir den enkle løsningen.

Når de samme velgergruppene ser at et parti med fanesaker de har betydelig sans for stadig får sine arrangementer ødelagt av svartkledde demonstranter, øker etter alt å dømme sympatien, uansett hva demonstrantene mener å oppnå.

Et annet problem: Når Sverigedemokraterna ikke blir tatt på alvor, blir heller ikke partiets politikk satt under seriøs debatt. Hvor realistisk er de konkrete forslagene? Lar de seg finansiere? Det blir det ikke så lett å diskutere når partiet skal ties i hjel.

Det er forståelig at de andre partiene sliter med å finne ut hvordan de skal håndtere Sverigedemokraterna, men én ting synes klart etter valget i Sverige:

Forsøket på å feie partiet under teppet endte i fiasko. Det kunne vanskelig endt verre. Eller bedre, sett fra Sverigedemokraternas perspektiv.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post