Excel-flause skaper ny debatt om innstrammingspolitikk.

Bare ytterst sjelden blir en fagøkonomisk debatt tema på et komiprogram, men forleden dag skjedde det på liksom-talkshowet til liksom-reaksjonære Stephen Colbert:

Grunnen er at en student, Thomas Herndon, har avslørt at kjendisøkonomene Ken Rogoff og Carmen Reinhart (R&R) har dummet seg med en Excel-feil i beregningene som lå til grunn for en svært innflytelsesrik studie, Growth in a Time of Debt, som indikerte at et land vekst avtar drastisk hvis statsgjelden passerer 90 prosent av brutto nasjonalprodukt. Også deler av metodikken deres er blitt utsatt for kritikk.

Dette er selvsagt ytterst pinlig for to professorer å bli avslørt som Excel-kløner, men grunnen til at det er blitt en allmennyhet er at R&Rs studie er blitt brukt for å forsvare budsjettinnstramninger der mer tradisjonelle samfunnsøkonomer heller ville brukt budsjettunderskudd for å få fart på økonomien i dårlige tider.

En annen kjendisøkonom og blogger, Paul Krugman, som helt klart er i den siste leiren, klarer på ingen måte å skjule sin skadefryd på sin blogg. I skrivende stund nærmer han seg 20 dryppende sarkastiske bloggposter om R&R i løpet av en drøy uke.

Koblingen til den politiske debatten er åpenbar. Tidligere statssekretær fra SV, Pål Julius Skogholt, skriver på sin blogg:

Det finst med andre ord ikkje noko intellektuelt forsvar for dei kutta og det ranet innbyggarane i EU er utsett for.

Så da er det altså bare å sette ny fart på lånekarusellen?

Jeg tror ikke det.

For det første skal man merke seg at også kritikerne av R&R, inkludert Krugman, stort sett er enige i at det er en viss sammenheng mellom høy statsgjeld og lav vekst, selv om man avviser at det finnes et slags knekkpunkt hvor gjelden plutselig skaper store problemer, slik R&Rs studie indikerte. I tillegg er det uenighet om årsak og virkning. Får land lav vekst fordi de har høy gjeld, eller høy gjeld fordi de har lav vekst?

Men uansett er det svært få som mener at det er bra eller uproblematisk for et land å ha høy statsgjeld.

For det andre mener jeg tilhengerne av gjeldsfinansiert stimulans tar lett på utgangspunktet mange euroland land var i da de skulle velge å gi gass eller bremse. De fleste av dem hadde allerede på forhånd statsgjeld som i historisk sammenheng var faretruende høy. Det hadde gått bra i en lang periode. Innføringen av euro ga lave renter, og det hadde dannet seg et inntrykk av at landene alltid ville klare å gjøre opp for seg.

Denne likegladheten var preget av at ingen vestlige land hadde misligholdt statsgjeld siden andre verdenskrig. Men så våknet investorene og skjønte at det er en betydelig fare for at de ikke får pengene sine tilbake hvis de investerer i statsgjeld fra land som Hellas, Portugal eller Italia. Derfor har de krevd svært høy rente for å ta denne risikoen, og dermed havner landene i en umulig spiral hvor høy rente på høy statsgjeld spiser opp for mye av kaken.

Er det én ting som er blitt tydelig de siste årene, så er det vel at mister et land først tillit og begynner å skli utfor dette gjeldsstupet, så er det ekstremt vanskelig å kare seg opp igjen. Derfor bør man holde deg godt inne på trygg grunn.

Så selv om man normalt ville argumentert for at staten burde låne penger og bruke budsjettet for å gi gass når arbeidsledigheten er så høy som i mange europeiske land, er det for meg vanskelig å forstå hvordan det skulle kunne fungere i virkeligheten.

For å være konkret: Ville Krugman eller Skogholt lånt ut sparepengene sine hvis finansministeren i Hellas banket på døren og sa at nå slutter han med sparing og bruker i stedet milliarder han ikke har for å stimulere økonomien? Og hvilken rente ville de i så fall krevd for å satse pengene sine? Ville det vært en rente Hellas kunne leve med?

Hva som har vært og er riktig respons på krisen i en rekke europeiske land – gass eller brems, renter eller budsjett – vil jeg være veldig forsiktig med å si noe om. Men at krisen har minnet oss om at et tung gjeldsbelastning er farlig for et land og kan føre til dramatisk tillitssvikt, det mener jeg er ganske åpenbart. Det er sannelig ikke lett å vite hva man skal gjøre når man først har havnet i gjeldsuføret. Derfor er det desto viktigere ikke å havne der.

Og derfor synes jeg det er ille hvis R&R-fiaskoen skaper et inntrykk av at dette med gjeld ikke lenger er så nøye.

Du skal ikke bry deg om hvorfor Rune Bjerke hever renten. Du skal bytte bank.

DNB har varslet at boliglånsrentene blir hevet med 0,3 prosentpoeng, og politikere og kommentatorer har kalt renteøkningen både forhastet, frekk, urimelig og en provokasjon. DNB legger skylden på økede kapitalkrav, men i regjeringspartiene mener man DNBs forklaring ikke holder vann.

Men hvorfor har vi i det hele tatt en offentlig debatt om prisene en bedrift setter? Og hvorfor trenger vi mene noe om bedriftens begrunnelse for disse prisene?

Et hovedpoeng med et marked er jo at priser fortløpende settes i en dragkamp mellom kjøpere og selgere, uten at aviskommentatorer eller politikere trenger å miste nattesøvnen. Vi har prøvd andre systemer for å fastsette priser, men de har vært lite vellykkede.

I en markedsøkonomi trenger vi ikke satse på at selgeren skal være grei og gi oss lave priser. Det er konkurransen i markedet som sørger for lave priser, ikke selgerens omtanke for oss. Og selgeren trenger derfor ikke gi oss noen god (eller dårlig) forklaring på hvorfor prisene er satt slik eller sånn.

Når jeg handler dagligvarer på en billigbutikk fremfor et supermarket, er det fordi jeg får det jeg trenger til en god pris. Det har ingenting med at jeg tror eierne av billigbutikker er snillere eller mer samfunnsansvarlige enn eiere av supermarkeder.

Og hvis jeg slår meg løs og handler på supermarked med fin fiske- og ostedisk, så skjer det fordi jeg har lyst på fersk fisk eller muggen ost, ikke fordi jeg har fått en spesielt pedagogisk forklaring på hvorfor fisken eller osten koster det den gjør.

Prioriterer marginer
I et marked vil ulike tilbydere gjøre ulike vurderinger når det gjelder prissetting, og vurderingene kan endre seg over tid. I en periode ønsker kanskje en aktør å kjempe seg inn på et nytt marked og er villig til å akseptere lave priser og lave marginer. I en annen fase vil samme bedrift kanskje prioritere å øke priser og marginer, selv om det betyr at en del kunder sier takk for seg.

Tilsynelatende er DNB nå i en fase hvor banken vil øke marginene selv om det betyr at en del (men ikke altfor mange) kunder bytter bank. For deg som kunde er det egentlig likegyldig om DNB gjør dette for å oppfylle myndighetenes kapitalkrav eller for å kunne gi aksjonærene et høyt utbytte.

Det du som kunde skal være opptatt av er å gjøre Rune Bjerkes jobb så vanskelig som mulig. Han vil at du skal betale mest mulig, din jobb er å betale minst mulig.

Det er slett ikke nødvendig med TV-debatter for å oppnå dette. Det er bare å bytte bank hvis DNB priser seg for høyt.

Svikter markedet?
Så vil de fleste akseptere at i en del tilfeller svikter markedet. For eksempel kan det være så stor ulikhet i kunnskapsnivå at det kan være nødvendig å beskytte en av partene, som regel forbrukeren. Salg av kompliserte finansprodukter kan være  et godt eksempel på dette, og her har jo DNB hatt sitt å stri med de siste dagene.

Men boliglån er forståelig for de fleste av oss, og det er ingen heksekunst å sammenligne tilbudene fra ulike banker – og bytte dersom vi finner det bryet verdt.

En annen form for markedssvikt kan oppstå hvis store aktører i realiteten kan dirigere prisene, og her bør man absolutt ha et våkent blikk på DNB, som er den klart største banken i det norske markedet. Men foreløpig se det ut til å være bra konkurranse. Det er ikke vanskelig å finne konkurrenter som tilbyr billigere boliglån enn DNB. Det er bare å sjekke, for eksempel hos Finansportalen.

Mediene rapporterer nå om kundeflom til den sultne utfordreren Skandiabanken etter DNBs rentemelding. Nettopp. Markedet fungerer. Vi trenger ikke bruke TV-tid og avispapir på å diskutere DNBs begrunnelse for rentehevingen. Det er bare å bytte bank. Verre er det ikke.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Gir og tar med rotete politikkblanding.

Fredag ble det kjent at boligprisene fortsetter å stige i Norge. I snitt var prisene i februar 8,5 prosent høyere enn for ett år siden, og de har økt 50 prosent siden finanskrisen høsten 2008.

Regjeringen er bekymret. Dette kan bli en boble som til slutt må sprekke. En løsning kunne være å øke beskatningen av bolig, men dette er ansett som politisk selvmord i alle leire. Derfor fokuserer man i stedet på å begrense tilgangen til boliglån. Bankene får nå økte krav til hvor mye kapital som må ligge bak hver krone i utlån, noe som vil gjøre lånene dyrere. Allerede er det innført krav om 15 prosent egenkapital når bankene skal låne ut til boligformål.

Det er all grunn til å tro at dette isolert sett bremser oppgangen i boligprisene. Noen vil ikke lenger ha råd til å låne så mye at de når opp i boligmarkedet, andre får ikke lån i det hele tatt. Dette vil i stor grad ramme folk i et lavere mellomsjikt, økonomisk sett. De som sitter best i det, får lån uansett. De som sitter dårligst i det, er ikke i lånemarkedet, verken før eller etter regelendringene.

Dette er da også hensikten. Gjennom å strupe lånetilgangen, dempes etterspørselen, og dermed prisene, eller i alle fall prisoppgangen.

Men så blir jo dette litt trist og usosialt. Så derfor fortsetter regjeringen å sende milliarder ut i startlån via kommunene. Her er renten lav. Den er satt til et halvt prosentpoeng over statens innlånskostnad – noe som er et kraftig subsidieelement, gitt at lånene skal gå til kunder som ikke får penger fra ordinære banker.

Og like viktig: Kravet om 15 prosent egenkapital gjelder ikke for startlån.

Ikke rart, da, at etterspørselen etter startlån har eksplodert. Billige lån uten krav til egenkapital kommer til å bli stadig mer fristende når tilgangen på banklån etter planen strammes ytterligere til fremover.

Som en rekke medieoppslag har vist i det siste, går ikke disse lånene primært til de aller fattigste, for de har ikke evne til å håndtere lån, heller ikke startlån. I stedet går startlånene i stor grad til nettopp de gruppene som skvises av innstramningene mot bankene, for eksempel unge med jobb, men uten egenkapital. Eller folk som rent generelt har lyst til å gamble på å kjøpe en bolig de egentlig ikke helt har råd til – eller som de har råd til så lenge rentenivået holder seg rekordlavt.

Effekten? Regjeringens bankinnstramning og ordingen med startlån nuller hverandre i stor grad ut.

Men frem og tilbake er ikke bare like langt. Er det noen som tror norske kommuner er bedre til å vurdere lånesøknader enn banker? Hva skjer med de offentlige lånene når boligmarkedet en gang vipper nedover? Er det noen som tviler på at disse lånene – til marginale lånekunder – da vil være svært tapsutsatt? Det er lett å se for seg hvilket svarteperspill det da blir mellom kommunene, Husbanken og staten. Uansett havner regningen til slutt hos skattebetalerne.

Regningen for en absurd politikkmiks.

En forklaring hadde vært på sin plass.

Det er ikke enkelt å si hva staten burde gjort i SAS-krisen de siste ukene. På den ene siden vil man ikke kaste gode penger etter dårlige, på den andre siden er det ikke bra for konkurransen i flymarkedet om SAS krasjlander.

Men det man ganske enkelt kan si er at staten for lenge siden skulle vært ute av SAS, og dermed hadde man sluppet hele det vanskelige valget.

De siste par årene har regjeringen vært tydelig på at SAS gjerne kan selges, men det er etter at flyselskapet forlengst har kjørt av rullebanen, og en kjøper trolig er vanskelig å finne. Men den gang SAS fortsatt var et salgbart selskap, og før man hadde tilført selskapet milliarder i kapital, da sa det politiske flertallet nei.

- Symbolsk verdi
For eksempel ville Høyre, den gang i regjeringsposisjon, privatisere SAS i 2002, men regjeringspartnerne Venstre og KrF gikk ifølge medierapporter mot – med full støtte fra opposisjonen på venstresiden.

- På kort sikt vil vi kanskje ikke merke den store forskjellen, men på lang sikt kan tilbudet bli dårligere. Vi må huske at landene her nord har en liten befolkning, sa Arbeiderpartiets stortingsrepresentant, og senere statsråd, Ranveig Frøiland den gang for ti år siden.

- Eierskapet har en mer symbolsk verdi. Det har en verdi i seg selv at de tre landene er medeier i et stort selskap, la hun til overfor Bergens Tidende.

Så har man altså gjennom emisjoner og nå garantier, satset stadig mer av skattebetalernes penger, mens milliardverdier har forduftet hvert år og aksjekursen har gått mot null.

Ærlig talt burde det nå være på sin plass med en forklaring fra alle de politikerne som opp gjennom årene har ment at det var særdeles viktig at den statlige majoriteten i SAS (Sverige 21,4%, Norge og Danmark 14,3%) ble opprettholdt.

Gode eiere?
Hvordan har de tre nordiske statene oppfylt sin rolle som eiere av et kommersielt selskap i et konkurranseutsatt marked? Er de fornøyd med de strategiske valgene de har gjort som eiere? Og hva har disse strategiske valgene egentlig gått ut på? Har de bidratt med spesiell kompetanse? Har de tatt de harde kostnadsgrepene som eiere skal ta når selskapet ikke lenger er lønnsomt? Er SAS i dag et bedre selskap, med tryggere arbeidsplasser, enn det ville vært med bare private eiere?

Kort sagt: Synes politikerne i de tre nordiske landene at de har vært gode eiere i SAS? Hvis ikke, hvorfor har de da insistert på å beholde eierskapet?

Hensynet til konkurranse eller distriktspolitikk fungerer ikke som argument. Selv om en bråstopp for SAS ville være uheldig på kort sikt, er det liten tvil om at et attraktivt norsk og nordisk flymarkedet vil tiltrekke seg tilbydere, og dersom staten ønsker å opprettholde trafikk på ulønnsomme distriktsrunder, er det bare å legge rutene ut på anbud. De som oppfyller kravene som stilles for en billigst mulig penge, får oppdraget, slik Widerøe gjør i dag.

SAS-fiaskoen bør være en påminnelse om at det i det minste bør kunne formuleres en fornuftig begrunnelse hvis staten skal være eier i kommersielle virksomheter. Og «en mer symbolsk verdi», slik det ble uttrykt i 2002, kan neppe telle som fornuftig begrunnelse.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

SU-lederen viser liten forståelse for forskjellen på mine og våre penger.

Andreas C. Halse, leder for Sosialistisk Ungdom, hadde onsdag et innlegg i Aftenposten under tittelen «Statlig eierskap = sivilisasjon».

Her skriver han at kameraderiet som blir avdekket i Entra- og Sandvik-sakene er svært uheldig og vitner om manglende dømmekraft, men legger til et spørsmål:

Tror noen virkelig det er mindre kameraderi og vennetjenester i det private næringslivet?

Og videre:

Alle som har fulgt med på hvilken jernhånd industrimagnater som Kjell Inge Røkke, John Fredriksen eller Stein Erik Hagen styrer sine selskaper med vet at Giske blir å regne som en smågutt i denne klassen.

Halses konklusjon er, kanskje ikke så uventet fra SU, at vi trenger mer statlig eierskap.

All ståheien rundt Giske vitner altså om at vi, naturlig nok, forventer mer at statlige selskaper enn vi gjør av private. Det er bra fordi det fører til mer åpenhet og mer demokratisk forvaltning av landets ressurser. Det statlige eierskapet er kort sagt mer sivilisert enn det private.

Det siste er det nok delte meninger om, men la nå den diskusjonen hvile.

Mer oppsiktsvekkende er det at Halse overhodet ikke kommenterer en åpenbar innvending mot sammenligningen mellom Røkke, Fredriksen, Hagen og Giske. De tre første representerer seg selv og forvalter sine egne penger. Giske representerer fellesskapet og forvalter mine og dine penger.

Hvis jeg starter mitt eget selskap, vil nok de fleste si at det er greit at jeg ber en venn om å sitte i selskapets styre uten at folk flest har noe med å vurdere min habilitet eller styremedlemmets kompetanse – og uten at det kalles kameraderi og vennetjeneste.

De fleste vil nok samtidig si at det stiller seg annerledes hvis jeg er statsråd, og det gjelder en bedrift hvor jeg representerer staten som eier.

Og hvis jeg har lyst til å gi bort mine egne penger, vil nok de fleste si at jeg kan gi dem til hvilket godt, eller dårlig, formål jeg vil, også dersom mottakeren ledes av en venn av meg. Det er min sak. Men igjen: De fleste vil nok si at dette ikke er like greit dersom jeg leder et departement og deler ut skattebetalernes penger til gode, eller dårlige, formål ledet av venner og bekjente.

Mine egne penger må jeg i ytterste konsekvens kunne bruke så dumt jeg vil. Slik er det ikke hvis pengene tilhører oss alle.

Det at Røkke, Fredriksen eller Hagen muligens ville gjort slik eller sånn i en gitt situasjon skal rett og slett ikke være målestokken for korrekt oppførsel for en statsråd. Og grunnen er selvsagt at en statsråd ikke forvalter sine penger, men våre penger.

Når dette ikke sitter i ryggmargen, blir det vanskelig å unngå etiske snubletråder.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Jeg er dum, ifølge Forbrukerrådet.

Jorge Jensen, Forbrukerrådets fagdirektør for finans, er på krigsstien mot en pakkeløsninger hvor bankkunder får noe lavere rente på boliglån mot at de bruker noe av avdragene til å spare, for eksempel i aksjefond.

I en bloggpost latterliggjør Jensen konstruksjonen og skriver at det er «som å spleise fisk med fugl».

Dette er blitt plukket opp av media, og både Aftenposten og DN.no har laget saker basert på Jensens bank-kritikk.

Enhver som behersker Google vil se at undertegnede har kritisert mange rare bankprodukter opp gjennom årene. Likevel synes jeg at Forbrukerrådets direktør her skyter bom. I det minste er han veldig bombastisk i sin argumentasjon.

I sin bloggpost skriver Jensen blant annet:

Lån er noe forbrukere kan ha bruk for når man mangler penger. Investering i aksjefond er noe forbrukere kan ha bruk for når man har penger til overs. Det gir ikke mening å skjøte disse to finansproduktene sammen, sett i fra kundens ståsted.

Og:

I stedet for å måtte sette, for eksempel, 2000 kroner i aksjefond hver måned, skulle forbruker heller betale ned ytterligere 2000 kroner på lånene. Forbrukerrådet mener at den beste veien til en trygg og solid økonomi går nettopp gjennom å nedbetale gjeld. Det er alltid et sikkert prosjekt, i motsetning til aksjefond.

Ja, «lån med aksjesparing» høres litt rart ut, men derfra til å si at lån er noe for den som mangler penger og investeringer for den som har penger til overs, er et langt sprang.

Og ja, det å betale ned gjeld fremfor å investere i aksjefond er i mange tilfeller et fornuftig valg, men er det alltid det?

Selv har jeg hatt boliglån i drøyt 20 år, og jeg har investert i aksjefond i drøyt 15 år. Kan man da uten videre konkludere med at jeg er en finansiell tullebukk? Jeg synes ikke det, og jeg synes ikke Forbrukerrådet kategorisk skal si at ingen som har boliglån bør investere i noe annet enn boligen, uansett hvor lite lånet er, hvor god sikkerheten er eller hvor høy lønn man har.

Gitt dagens boligpriser, vil jo mange av oss være ganske gamle før den siste kronen er nedbetalt på boliglånet. Jensens metode vil jo da tilsi at vi satser alt på ett kort – én bolig, på ett sted, i ett land – inntil vi har betalt ned den siste kronen på boliglånet. Det er ikke akkurat å spre risikoen.

Dessuten er det grunn til å tro at aksjemarkedet over tid gir en avkastning som kompenserer for den risikoen man tar, en avkastning som vil være høyere enn den man får ved å nedbetale boliglån. Det er det grunn til å tro selv om aksjefond, som Jensen påpeker, ikke har gitt mye avkastning til kundene de siste ti årene.

For mange vil det være fornuftig å begynne å investere i noe annet enn bolig, for eksempel aksjefond, når man har et lån som er moderat i forhold til eiendomsverdier og øvrig familieøkonomi. Det kan jo da skje ved at man reduserer avdragene på boliglånet noe, og i stedet bruker pengene til en fast spareavtale i fond.

Et absolutt skille mellom folk som har lån og folk som bør tenke på å investere i aksjefond er kunstig, og ikke noe godt grunnlag når Forbrukerrådet gir privatøkonomiske råd.

Og for ordens skyld: Min arbeidsgiver, JKL, arbeider ikke for bedriften som er trukket frem i forbindelse med denne saken, men JKL og jeg har andre oppdragsgivere som tilbyr aksjefond.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Har tydeligvis mistet troen på at folk liker skatter og avgifter.

Dagens Næringsliv omtaler i onsdagens utgave et internt SV-notat hvor det diskuteres hvordan man best mulig kan selge inn skatteøkninger.

I notatet hevdes det at partiets utspill til nå har etterlatt et inntrykk av at SV har høyere skatt som et mål i seg selv, og at dette er en tapersak for partiet.

Så det gjelder å sukre pillen, ifølge DNs referat fra notatet:

«Bakgrunnsmaterialet viser at det er mulig å vinne en skattedebatt dersom man klarere å overvinne folks tvil til at de økte skattene bare forsvinner i et stort sluk og den åpenbare løsningen på dette problemet er at den økte skattene skal gå til helt konkrete velferdsformer. Jo mer konkret målet for skatteøkninger er, jo større er viljen til å gi.»

Fra SV-hold understrekes det at dette bare er et innspill i en intern debatt.

Uansett er det interessant at notatet viser at det selv i SV er svekket tro på at nordmenn flest faktisk er villige til å betale høyere skatter og avgifter.

Det er også interessant at SVs løsning er å forsøke å skape en ikke-eksisterende kobling mellom konkrete skatte- og avgiftsinntekter og konkrete statlige utgifter.

Denne argumentasjonen er for så vidt ikke ny fra SV. Tidligere har partiet for eksempel argumentert med at en flyseteavgift ikke er en del av det ordinære skatte- og avgiftstrykket så lenge inntektene fra avgiften brukes til å finansiere togutbygging.

Men det er jo ikke slik at en ny krone man heter inn, er annerledes enn alle de andre kronene som hentes inn. Alt går inn i den store potten – eller «et stort sluk», som det heter i SV-notatet. Hvordan denne potten så brukes, det er et helt separat spørsmål.

Det er sikkert riktig at dersom SV skal vinne en debatt om å øke skattene, må partiet fokusere på hva vi får igjen for det vi betaler. Det er et fornuftig kommunikasjonsråd og en helt legitim argumentasjon. Vi får jo faktisk mye offentlig velferd i Norge, og velferden må finansieres. Bare spør Hellas.

Men det vi som velgere må ta stilling til er for det første hva slags offentlig tilbud vi ønsker, gitt at vi til syvende og sist må betale for det. Videre må vi ta stilling til hvilke og skatter og avgifter som skal finansiere det samlede utgiftsnivået. Bør vi beskatte bredt eller ta de rike? Bør vi øke miljøavgifter? Beskatte inntekt, forbruk eller formue?

Her finnes det ingen fagøkonomisk fasit. Det skal være politisk debatt om dette.

Men debatten tilsløres hvis man later som om eventuelle skatteøkninger går til konkrete velferdsreformer, slik det fremholdes i SV-notatet.

Penger er penger. Det gjelder også skattepenger. De går i den store potten.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Streiken i offentlig sektor meningsløs plaging av uskyldige tredjeparter, som burde få skattepenger tilbake.

For det første taper ingen av partene penger på konflikten. Arbeidstagerne får kompensert lønnen fra velfylte streikekasser. Arbeidsgiverne opplever lavere kostnader så lenge streiken pågår, samtidig som de ikke mister inntektssiden, slik private bedrifter ville gjort. De får rett og slett bedre økonomi jo lenger streiken fortsetter.

For det andre løper ingen av dem noen reell risiko. En hard og langvarig konflikt i privat sektor er risikabel for begge parter. Eierne kan tape mye – i verste fall hele investeringen – mens de ansatte løper en høyst reell risiko for å miste jobben dersom virksomheten taper inntekter og omdømme i markedet.

For det tredje kan de streikende i offentlig sektor når som helst trekke seg og oppnå et kompromiss gjennom tvungen lønnsnemnd. Det er bare å ta ut grupper som kan sette liv og helse i fare, så blir streiken avsluttet – uten at noen av partene taper ansikt.

For det fjerde forhandles det bare om finpussen av et solid oppgjør som alle vet vil ligge rundt 4 prosent, i og med at alle sentrale aktører har akseptert at rammen for det offentlige oppgjøret legges av utviklingen i konkurranseutsatt sektor.

Tulletall
Den eneste måten de streikende kan piske opp konflikten er derfor overdrivelser om at offentlig sektor sultefôres slik at de offentlige lønningene stadig sakker akterut sammenlignet med privat sektor. En typisk representant for dette er lederen for LO i Trondheim, Arne Byrkjeflot, som for eksempel sa følgende under programmet Debatten på NRK torsdag kveld:

Du kan ikke holde på å senke lønningene til de offentlig ansatte.

Og:

Det er 4 prosent økning i det private forbruket, 2,5 prosent i det offentlige, ikke bare i år, men hvert år.

Begge deler er åpenbart tull. Og det er tankevekkende at en så sentral representant for fagbevegelsen kommer med slike påstander som grunnlag for en storkonflikt.

Som selv Klassekampen har påpekt har lønnsutviklingen i offentlig sektor de siste ti årene fulgt utviklingen i konkurranseutsatt sektor tett. Ser man bare på industriarbeidere, og holder privatansatte funksjonærer utenom, har offentlig sektor faktisk dradd fra. Uansett sammenligningsgrunnlag er lønnsveksten godt over 50 prosent på ti år.

Det er heller ingen klar tendens til at privat forbruk har økt mer enn offentlig forbruk hvis man for eksempel ser på den siste femårsperioden. Tallene kan Byrkjeflot og andre lett finne hos Statistisk sentralbyrå.

Tenk nytt
Det sitter selvsagt langt inne å foreslå at offentlig ansatte bør fratas streikeretten, men det som nå skjer må føre til en fornyet debatt.

Her er en idé: Siden mye av problemet er at det er så lite press på partene i offentlig sektor for å komme til enighet, hvorfor ikke ta inntekter fra kommuner eller etater hvor det oppstår konflikt og gi dem tilbake til innbyggerne? La oss si at 1 prosent av en kommunes tilbud til innbyggerne i år faller bort på grunn av arbeidskonflikt. Da må kommunen refundere 1 prosent av årets inntektsside til innbyggerne. Det kan enkelt gjøres som et fradrag på neste års skatt.

Ideen har utvilsomt svakheter, men poenget er at det må tenkes nytt om lønnsfastsettelse og konflikt i offentlig sektor. Det vi nå ser er meningsløst.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Mange ser ut til å ha glemt hvorfor det egentlig ble bråk mellom Trond Giske og Harald Norvik.

Flere kommentatorer ser nå ut til å mene at det er som det skal være at Harald Norvik får sparken etter å ha kritisert næringsminister Trond Giske for utilbørlig press for å hindre at Telenor godtok at deleide A-pressen solgte sin eierandel i TV 2 til danske Egmont. Enhver eier, også staten, har rett til aktivt å utøve eiermakt, påpekes det.

Greit nok, og egentlig selvsagt. Men Telenor-saken dreier seg ikke om hvorvidt staten skal være aktiv eller passiv som eier. Saken dreier seg om hvorvidt andre aksjonærer skal kunne stole på det staten selv sier om sin eierrolle.

Den handler om hvorvidt det kommersielle, børsnoterte selskapet Telenor skal kunne brukes til kulturpolitikk, spesifikt til å sørge for norsk eierskap av TV 2. Giske sier åpent, for eksempel på TV 2 Nyhetskanalen nylig, at «vi ønsket et nasjonalt eierskap av viktige bedrifter, og dette er jo den største private mediebedriften i Norge».

En klar melding
Men dette rimer overhodet ikke med det regjeringen selv skriver i sin siste stortingsmelding om statlig eierskap.

Her gjennomgås hvert enkelt av selskapene hvor staten er betydelig eier, og disse fordeles så på fire kategorier:

1 – Selskaper med forretningsmessige mål
2 – Selskaper med forretningsmessige mål og nasjonal forankring av hovedkontorfunksjoner
3 – Selskaper med forretningsmessige mål og andre spesifikt definerte mål
4 – Selskaper med sektorpolitiske mål

Telenor puttes i kategori 2, og formålet med statens eierskap utdypes slik, gjengitt i sin helhet:

Målet med statens eierskap i Telenor ASA er å bidra til nasjonal forankring av eierskapet, at hovedkontorfunksjonene og sentrale forsknings- og utviklingsaktiviteter forblir i Norge og sikre en god industriell utvikling av selskapet. Telenor er en av verdens ledende leverandører av telekommunikasjonstjenester og representerer et sentralt miljø for innovasjon, teknologi og videreutvikling av norsk IKT- kompetanse og arbeidsplasser. Selskapet skal drives på forretningsmessig grunnlag.

Med andre ord: En minoritetsaksjonær i Telenor vet, og må forholde seg til, at Telenor forblir et norsk selskap. Et salg til utlandet er utelukket.

Bortsett fra dette skal selskapet drives med forretningsmessige mål. Minoritetsaksjonæren har derfor ikke hatt noen som helst grunn til å mistenke at det fantes et ekstra, og hemmelig, formål med statens eierskap, nemlig å ta kulturpolitiske hensyn. I så fall burde jo selskapet vært plassert i kategori 3 eller 4, hvor selskaper med slike spesielle formål hører hjemme.

Si det som det er
Det er ingenting i veien med å drive kulturpolitikk, men hvis det er en del av målet med statens eierskap i et selskap, bør man si fra om det, i alle fall når man først tar seg bryet med skriftlig å formulere formålet. Da vet eventuelle private medeiere hva de har å forholde seg til.

I praksis er det nok enklest at selskaper som skal brukes til slike formål eies av staten alene, slik den gjør med for eksempel Avinor og Vinmonopolet. Da gjør staten som den vil, og man slipper å sette styreledere og andre styremedlemmer i klemme mellom hovedaksjonærens spesielle ønsker og allmennaksjelovens forbud mot forskjellsbehandling av aksjonærer.

Man slipper også å gi unødig næring til mistanken om at staten på bakrommet bruker sine eierposisjoner i deleide selskaper til noe annet enn det man sier offentlig, enten det nå er til kulturpolitikk eller distriktspolitikk.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Høyesterett avviste heldigvis politiets anke i den mye omtalte aksjerobotsaken.

Onsdag ble det klart at Høyesterett har forkastet anken i saken mot daytraderne Svend Egil Larsen og Peder Veiby, som var tiltalt for markedsmanipulasjon etter å ha «lurt» en usedvanlig dårlig programmert aksjerobot, altså et dataprogram som handler aksjer automatisk basert på visse regler.

Punktum er dermed satt drøyt halvannet etter at saken først kom opp for Oslo tingrett.

Riktignok kom avgjørelsen med bare tre mot to stemmer, og det ser ut til at det har vært betydelig tvil. De frikjentes advokater uttrykker da også misnøye med at dommen er uklar og ikke gir klare føringer for fremtiden.

Robotsaken har vakt oppsikt også utenfor Norge, for eksempel omtalte Financial Times saken onsdag.

Debatt
Det pågår nå en intens debatt om hvilken rolle såkalte roboter bør ha i finansmarkedene. Disse dataprogrammene er lynraske, og ofte legger de inn og trekker ordrer i løpet av millisekunder. Kritikerne mener robotene manipulerer markedet og skaper ustabilitet, mens tilhengerne mener de bidrar til et mer likvid marked og effektiv prising.

Det er en debatt man kan ha ulike syn på, men det ville fremstått som særdeles merkelig dersom to norske David-er skulle bli dømt for å ha utfordret en av finansmarkedenes Goliat-er, meglerhuset Timer Hill, som stod bak robothandelen i denne saken.

Det som skjedde var, kort fortalt, at Timber Hill hadde satt opp et dataprogram som tilbød kjøper- og selgerkurser i markedet. Basert på utførte handler, endret programmet automatisk kursene som ble tilbudt.

Det de to traderne fant ut var at programmet gjorde slike endringer også når svært små poster ble omsatt, og at både kjøper- og selgerkurser ble endret i takt. Derfor kunne traderne kjøpe en større post, og så fortsette å kjøpe små poster som ble tilbudt av aksjeroboten på stadig høyere kurser – inntil roboten stilte en så høy kjøperkurs at de to kunne selge hele posten med gevinst, forutsatt at ikke andre markedsaktører blandet seg inn og handlet.

Hvem manipulerte?
På mange måter burde heller Timber Hill vært tiltalt for markedsmanipulasjon. Det var meglerhusets dataprogram som hele tiden gikk foran ved å endre kursbildet – helt uten noen vurdering av om kursene ga et riktig eller villedende bilde.

De to traderne har bare handlet på kursene som er blitt stilt av meglerhuset i et helt åpent marked, og det har de gjort med reelle ordrer i tråd med det foreliggende markedsbildet, og de har hatt til hensikt å gjennomføre ordrene – i motsetning til de mange lureordrene fra meglerhusenes roboter. Heller ikke har de på noen måte spredd villedende informasjon for å påvirke markedet.

Kursutslagene har vært små, i motsetning til det som for eksempel skjedde da USA-børsene mini-krakket for to år siden, og aksjekursen til flere ledende selskaper plutselig falt til absurde 1 cent. Et sentralt problem her var aksjeroboter som gikk amok.

Ingen ville reagert dersom de to hadde handlet på samme måte mot en menneskelig motpart. Da ville man nøyd seg med å si at motparten var dum som et brød.

Hvorfor skulle det stille seg annerledes når dumskapen er delegert til en datamaskin?

Kanskje er ikke dette en spesielt høyverdig og samfunnsnyttig virksomhet. Men det ville vært ytterst merkelig om det skulle være nok til å bli dømt til fengselsstraff, slik de to ble i tingretten. At et par hjemme-tradere har tjent noen tusenlapper på at en aksjerobot var slurvete programmer fremstår ikke som en sak for rettsvesenet, og det er ikke her eventuelle problemer med aksjeroboter ligger.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.