- Ikke noe sunnhetstrekk, sier man i Landbruksdepartementet.

Mandag presenterte Reitangruppen sine hovedtall for 2009. Tallene viste vekst og bedret lønnsomhet fra 2008.

Driftsresultatet økte fra 660 til 1.802 millioner kroner. Totalomsetningen (som omfatter franchisedrevne enheter) steg marginalt fra 57,0 til 57,3 milliarder kroner.

Nå kan VG melde at dette har fått «varselklokkene til å ringe i Landbruksdepartementet».

Ekspedisjonssjef Leif Forsell uttaler følgende:

– Det er ikke noe sunnhetstrekk at sisteleddet så til de grader stikker av med gevinsten i den samlede verdikjeden.

– I tillegg til at Reitangruppen tjente like mye som rundt 10.000 bønder, tjente en gjennomsnittlig kjøpmann i Rema 1000 rundt 10 ganger så mye som en ordinær bonde.

Videre skriver VG:

Reitangruppen leverte et rekordresultat på svimlende 1,8 milliarder kroner i fjor – nesten tre ganger så mye som året før. Til sammenligning var beregnet vederlag for arbeid og egenkapital for en bonde 183.300 kroner i fjor, ifølge Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (Nilf).

Epler og noe som ikke er pærer
At Forsell, som i tillegg til Landbruksdepartementet har jobbet i Bondelaget, synes det  er litt uvant med lønnsom næringsvirksomhet, er ikke så overraskende. Men i andre bransjer regnes det som positivt at bedrifter driver med overskudd.

Og la oss dessuten se litt nærmere på tallene som brukes.

På den ene siden har man driftsresultatet (altså etter driftskostnader som lønn, men før finansposter og skatt) for et stort konsern. På den andre siden har man et beløp som 10.000 bønder sitter igjen med som vederlag for eget arbeid og egenkapital, etter rentekostnader, men før det særskilte skattefradreget i jordbruket.

Det vil være i drøyeste laget å si at dette er som å sammenligne epler og pærer, for epler og pærer ligner i det minste litt på hverandre.  Sammenligningen er meningsløs.

Superslønnsom?
Dessuten etterlates det et inntrykk av at Reitangruppen er helt urimelig lønnsom. Det kan diskuteres.

Forsell, som har økonomibakgrunn, er sikkert klar over at tallet han omtaler er driftsresultatet. Reitangruppen har foreløpig ikke kommet med detaljerte regnskapstall for 2009, men ved utgangen av 2008 hadde konsernet drøyt 10 milliarder i rentebærende gjeld. Det blir fort over en halv milliard i rentekostnader. Så kommer selvsagt skatten etter det. Da kryper nok overskuddet ned mot 1 milliard kroner.

Året før tynget finanskostnadene faktisk såpass at bunnlinjen endte på minus 329 millioner kroner, viser årsrapporten for 2008.

Grovt sett har Reitangruppen de siste årene i snitt sittet igjen med et resultat etter skatt på 2-3 prosent av omsetningen. Det er ikke dårlig i denne bransjen, som er preget av volum fremfor marginer, men det er heller ikke oppsiktsvekkende fett.

Hva er problemet?
Selvsagt skal man være på vakt mot sviktende konkurranse i dagligvarehandelen, som andre steder. Men Rema har foreløpig ikke mer enn 20 prosent av det norske dagligvaremarkedet. Med mindre Konkurransetilsynet finner noe å sette fingeren på, bør vi heller glede oss over at det finnes folk som tør å satse både hardt og lenge, som snur opp ned på søvnige bransjer og som underveis skaper tusenvis av lønnsomme arbeidsplasser.

Når regjeringen nå har nedsatt et såkalt matmaktutvalg for å undersøke bransjen, er det nok primært fordi Senterpartiet vil at detaljleddet skal granskes.

Men problemet er ikke at dagligvarekjedene tjener anstendige overskudd på å selge maten. Problemet er at norsk landbruk ikke tjener penger på å lage den.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Prøveballong fra regjeringen skutt ned – dessverre.

Før helgen viste Avisenes nyhetsbyrå til regjeringskilder og skrev at regjeringen vurderer å kutte ut taxfree-ordningen. 

Angivelig skulle dette være ett av innsparingsforslagene som finansminister Sigbjørn Johnsen har lansert i arbeidet med statsbudsjettet for 2011. Regjeringen skal ha anslått at dette kunne gi 3 milliarder kroner i økte avgifter på tobakk og alkohol.

Fredag kastet opposisjonen ser over nyheten med liv og lyst. Noen av karakteristikkene: «Helt lost», «smålig» og «nisselue-forslag».

Men før saken fikk vokse seg stor i mediene, ble det som trolig var en politisk prøveballong raskt skutt ned fra finansdepartementet:

- Det ligger ikke noe forslag om å fjerne taxfree-ordningen på finansministerens bord foran regjeringens budsjettkonferanse neste søndag.

Meningsløs ordning
Det er egentlig dumt, for taxfreehandel er i bunn og grunn noe tull. Det hadde vært på sin plass med en seriøs debatt.

Ordningen er et godt eksempel på at ulike deler av skatte – og avgiftspolitikken virker gjensidige motstridende. På den ene siden mener et politisk flertall åpenbart at bruk av alkohol, tobakk og oljeprodukter bør begrenses. I alle fall signaliseres dette tydelig ved ekstremt høye avgifter.

Samtidig stimulerer taxfreeordningen til nettopp bruk av alkohol, tobakk og oljeprodukter. Den som reiser med fly eller ferge, belønnes med billig alkohol og tobakk.

Billig sprit og røyk øker publikums betalingsvillighet for fly- og fergeturer. Samtidig er taxfreesalg innbringende for flyplasser og ferger og bidrar dermed til at selve reisetjenestene kan tilbys billigere.

Folk med god økonomi reiser mer enn folk med dårlig økonomi, så dette gir en overføring fra fattige, som må kjøpe alkohol og tobakk med høye avgifter hjemme, til dem som har råd til å reise mye utenlands. Igjen: Dette trekker motsatt vei av den generelle fordelingstankegangen bak skattesystemet.

Det er rett og slett veldig vanskelig å forestille seg at noen i dag skulle foreslått å innføre en slik ordning hvis den ikke eksisterte.

Skatte- og avgiftsløftet
Så skjønner jeg selvsagt at mange steiler ved tanken på høyere skatter og avgifter.

Men regjeringen har lovet at det samlede skatte- og avgiftsnivået ikke skal heves i denne stortingsperioden, selv om SV nå igjen murrer og mener skatteløfter er til for å brytes.

I Soria Moria 2-avtalen står det glassklart:

Vi vil i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag. Innenfor dette nivået er det rom for å skape en bedre fordeling.

Det betyr altså at fjerning av taxfree-ordningen, og medfølgende økning i alkohol- og tobakksavgifter, må kompenseres med kutt i andre skatter eller avgifter. Alt annet vil være et løftebrudd, og et ganske upopulært løftebrudd også.

Lavere skatt? Billigere på polet?
Så la oss i utgangspunktet tro på regjeringens løfte om at skjerping ett sted skal gi lettelse et annet sted. Hvis det er riktig, som ANB skrev, at regjeringen ser for seg 3 milliarder i ekstra avgiftskroner (noe som er et vesentlig høyere tall enn det såkalte Særavgiftsutvalget anslo for noen år siden) kunne man for eksempel kutte skatten til alle skattytere i Norge med nær en tusenlapp.

Det er kanskje ikke så dumt å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, i stedet for å premiere reising, drikking og røyking?

Men hvis politikerne likevel mener folk bør stimuleres til litt røyking og drikking, kunne de vel heller kutte de generelle tobakks- og alkoholavgiftene? Hvorfor skal man måtte reise for å få billigere røyk og sprit?

Men så vil noen kanskje si at et generelt kutt i tobakks- og alkoavgiftene kan stimulere til skadelig storforbruk, noe taxfreehandel neppe gjør i samme grad.

Gavekort fra Sigbjørn?
Greit. Men da kunne man jo gi alle voksne nordmenn et gavekort som bare kunne brukes til tobakk eller alkohol. Det kunne kanskje sendes ut som en førjulsgave fra finansministeren:

- Her har du til en skarp en til juleribba og en feit sigar på nyttårsaften! God jul fra’n ‘Sigbjørn!

Poenget er at hvis man absolutt vil gi folk en kvote med billig nytelse, er det unødvendig å koble dette opp mot at man setter seg på et fly eller en ferge.

Hvis du synes dette høres helt tullete ut, så tenk over om ikke det egentlig betyr at taxfree-ordningen er minst like meningsløs.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Politiet har et alvorlig forklaringsproblem etter bildrapet på E18.

Mer og mer tyder på at alvorlig rutinesvikt i politiet har bidratt til bildrapet på politimannen Børge Ivarsen (48), som ble kjørt ned vill fart ved Grimstadporten på E18.

Føreren av bilen hadde rømt fra soning. Han var etterlyst av politiet i Rogaland, men da han ble stanset i Drammen, lot politiet ham gå fordi de sjekket et annet datasystem enn det etterlysningen var sendt ut på, melder VG Nett.

Etter det vi nå vet, har følgende skjedd:

24. februar: Det blir klart at gjerningsmannen har rømt fra soning. Politiet i Rogaland etterlyser ham via Politioperativt system (PO).
1. mars: Mannen pågripes etter biljakt i Drammen. Han var påvirket og kjørte en stjålet bil.
2. mars: Politiet i Drammen sjekker ham via Etterlysningsregisteret (Elis), men finner ingenting. Han slippes fri.
3. mars: Mannen truer til seg en bil på kvelden.
4. mars: Tidlig på morgenen kjører han i hjel Ivarsen.

Til VG Nett sier Leif Ole Topnes, konstituert politimester i Rogaland, følgende:

Børge Ivarsen mistet livet da han ble påkjørt natt til torsdag. (Foto: Politiet)

Det er ulik praksis for hvilke systemer som brukes og sjekkes. I en tilsvarende situasjon ville vi sjekket både Elis og PO, men det er tydeligvis forskjellige rutiner i de ulike politidistriktene. Dette må vi se nærmere på senere.

Nesten utrolig
La oss først av alt holde en ting klart: Ansvaret for drapet hviler på drapsmannen.

Men deretter er det lett å si seg enig med politimesteren i at etterlysningsrutinene er noe man bør se nærmere på. Det er nesten vanskelig å tro at politiet holder seg med to ulike systemer for å sende ut etterlysninger, og at man på toppen av det hele har ulike rutiner for hvilket system man i en gitt situasjon skal bruke.

Her må det legges klare svar på bordet, ikke minst av hensyn til politifolk som daglig setter liv og helse på spill.

Ressurser?
Onsdag, samme dag som bildrapsmannen la ut på dødsturen, meldte Aftenposten om en ny rapport som viser at mange politidistrikter sliter med å nå sine mål for oppklaringsprosent og behandlingstid.

Når slikt blir tema, er standardsvaret fra politiets representanter som regel at man trenger større ressurser, men overfor Aftenposten er Fremskrittspartiets Per Sandberg ikke overbevist:

– På 15 år har antallet ansatte i politiet økt med 33 prosent, og politibudsjettene har økt fra 4 til 11 milliarder kroner. Jeg spør meg hva de økte ressursene har gått til, når resultatene er så dårlige. Vi trenger en større gjennomgang av tilstanden i norsk politi.

Den tragiske hendelsen ved Grimstad kan tyde på at ressursmangel ikke er det eneste problemet. Slik det nå ser ut, viser dette rett og slett en håpløst dårlig organisering av arbeidet.

Når man ikke er enig med seg selv om hvilket av to datasystemer man skal bruke til noe så viktig som etterlysninger, blir det ikke bedre om man får penger til å innføre et tredje.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Går for mye til forbruk og for lite til investeringer for fremtiden?

NHO rykket torsdag ut mot den offentlige bruken av oljepenger. Organisasjonen viser til at innføringen av den såkalte handlingsregelen var basert på at den økte pengebruken først og fremst skulle gå til vekstfremmende tiltak, som utdanning og forskning, samferdsel og skattelette.

NHO har regnet seg frem til at bare en minimal andel av den økte pengebruken de senere årene har gått til det organisasjonen regner som vekstremmende områder.

Nylig var Statistisk sentralbyrå inne på noe av det samme i sin siste gjennomgang av norsk økonomi: 

«Regjeringen har de siste årene gjennomført standardøkninger og økte utgifter på et bredt sett av områder. I tillegg har budsjettpolitikken det siste året vært særlig innrettet mot å motvirke virkningene av finanskrisen. Prioritering av tiltak som fremmer vekstevnen på lengre sikt kan derimot synes å ha kommet noe i bakgrunnen.»

Dette er en veldig interessant og viktig debatt.

Handlingsregelen
Utgangspunktet er altså den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger som ble innført under Stoltenberg I-regjeringen.

Noe forenklet sier denne at staten hvert år kan bruke den forventede realavkastningen fra investeringene i oljefondet (avkastning minus inflasjon) over statsbudsjettet. Dette er anslått til 4 prosent av verdiene i fondet. I dårlige tider kan staten bruke mer oljepenger, i gode mindre.

Man kan gjerne diskutere om regelen er optimal, men alt i alt mener jeg dette er en god, forståelig og ansvarlig regel som norske politikere skal ha honnør for å ha innført.

Men til hva?
Som NHO og SSB peker på, la det politiske flertallet den gang til grunn at den økte pengebruken skulle rettes inn mot «tiltak som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen i resten av økonomien».

Men dette har aldri vært tallfestet, og i statens budsjetter og regnskaper skiller man ikke mellom investeringer og forbruk. Staten bruker kontantprinsippet, i motsetning til private bedrifter, som bruker periodiseringsprinsippet.

En bedrift som kjøper en ny maskin til en million fører ikke hele millionen som kostnad i regnskapet det første året. I stedet tas en bit hvert år. Tankegangen er at dette gir et riktigere bilde av den faktiske verdiutviklingen i bedriften. Den taper jo ikke en million på å bytte en million kroner mot en maskin med samme verdi.

Men det gjør staten – i alle fall i budsjett- og regnskapssammenheng.

Man kan godt forestille seg at dette, kombinert med handlingsregelens krav til budsjettstyring, gjør det vanskelig å gjennomføre investeringer som ville vært fornuftige.

Ulike løsninger
En løsning, som spesielt Fremskrittspartiet har tatt til orde for, er å sette opp spesielle fond som skal øremerkes investeringer, for eksempel i infrastruktur.

Det kan stimulere til mer langsiktig tenking på investeringer. Likevel er jeg skeptisk. Egne investeringsfond kan medføre at det man velger å kalle investeringer flyttes over fra det ordinære budsjettet, som så fylles opp med høyere driftskostnader.

En annen variant kan selvsagt være å endre regnskaps- og budsjettprinsippene i retning av dem som brukes i private bedrifter. Flere land har gjort dette, og det utredes også i Norge. Jeg tror det kan være en god idé. Riktig anvendt gir periodiseringsprinsippet utvilsomet er riktigere bilde av verdiutviklingen enn kontantprinsippet.

Likevel er ikke dette noen magisk løsning på hvordan man skal håndtere investeringer og forbruk i det offentlige. En vei er vel en investering? Men hva hvis trafikkgrunnlaget er så dårlig at veien forventes å være samfunnsøkonomisk ulønnsom? Er penger brukt til å kutte helsekøer og få folk tilbake i jobb en investering? Hva hvis de som blir behandlet er for gamle til å jobbe? Går det da fra å være investering til forbruk?

Mange vil kanskje si at ressurser brukt på utdannelse er en investering, men gjelder det alle former for utdannelse? Hva med barnehage? Det siste poenget tok SV tak i etter NHOs presentasjon torsdag. SV mener NHO bommer ved ikke å regne barnehagene med blant de vekstfremmende tiltakene. Er barnehage en investering?

Hvis man i statsbudsjettet skal skille investeringer og kostnader, slik man gjør i en bedrift, vil det ganske sikkert utløse mange kreative teorier om hvorfor en million her og en milliard der utvilsomt må regnes som investeringer, og dermed ikke belaste årets resultatregnskap. Handlingsregelen kan bli utydelig, og det kan fort føre til slappere budsjettdisiplin.

Må prioritere uansett
Det er veldig bra at innretningen av den offentlige pengebruken nå kommer i søkelyset, og det er viktig at det investeres og tilrettelegges for fremtidig verdiskapning. Handlingsregelen innebærer allerede at politikerne i et normalår kan brukes over 100 milliarder kroner mer enn de henter inn i skatter og avgifter. Det er stort rom for investeringer.

Men man kommer ikke utenom at dette krever prioriteringer. Skal det investeres mer for fremtiden, må det forbrukes mindre nå.  

Endrede regnskapsregler og kreative definisjoner av investeringer kan fort bli en unnskyldning for å unngå disse valgene og gjøre mer skade enn gagn.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Det hjelper ikke. Du fremstår som en smålig og egoistisk taper.

Det har vakt storm at Bjørn Einar Romøren tirsdag kveld var den første til å hoppe i nye Kollen, hvor Anette Sagen i dag, onsdag, stod for det første offisielle hoppet.

Onsdag beklaget Romøren i en pressemelding og gjorde det klart at han ikke ville delta i dagens renn.  

Romøren fremstiller det som om bakken måtte prøvehoppes og at det var nærmest tilfeldig at det var nettopp han som var førstemann.

Dette fremstår som mildt sagt lite troverdig. De fleste har fått med seg at det i realiteten var to kandidater til å få æren av det første hoppet: Sagen og Romøren.

Roar Gaustad, leder for Romørens klubb Kollenhopp, har gjort det helt klart at han ikke anser Sagen som en verdig førstehopper. Gaustad ville ha Romøren først.

Etter en omfattende prosess med stort folkelig engasjement, ble det likevel bestemt at Sagen skulle hoppe først. Tirsdag sendte Gaustad likevel Romøren og en gruppe andre hoppere utfor bakken, med pressefotograf til stede.

Omdømmefiasko
Man må gjerne si at dette er en fillesak, men fillesaker kan også være svært pinlige. Det er denne.

Idretten bør være opptatt av sitt omdømme. Det offentlige bruker enorme summer, og næringslivet gjør det samme gjennom sponsing og reklame. Hvem vil sponse en smålig og egoistisk taper?

På Twitter oppsummerer Espen Ecbo det treffende:

“Å hoppe etter Wirkola” = å måtte følge opp noe stort. “Å hoppe etter Romøren” = å måtte følge opp noe smålig.

Saken har selvsagt et par tilleggsdimensjoner. Sagen har vært en pioner for kvinner i en tradisjonelt mannsdominert hoppsport. Det skal lite fantasi til å forestille seg at det ikke alltid har vært lett. Mange unner henne æren ved førstehoppet.

I tillegg er Sagen nordlending, mens Romøren er fra «Blærum», som E24-kommentator Elin Ørjasæter påpeker i en ganske infam kommentar.

Null fingerspissfølelse
Pressemeldingen hvor Romøren legger seg flat er sendt ut av PR-rådgiver Rune Brynhildsen, som allerede har sitt å slite med. La oss for Brynhildsens skyld håpe han ikke også var involvert i forkant av tirsdagens hopp.

I den grad Romøren og Kollenhopp har hatt noen form for PR-rådgivere i forkant, bør disse kastes utfor hoppkanten uten ski.

Folk uten armer har fingerspissfølelse nok til å fatte hvordan Romørens stunt ville fremstå.

Oppdateringer:
Slik planla de Kollen-hoppet
Romøren godtar utestengelse
Romøren utestenges: Nettavisen VG
Ingebrigt Steen Jensen: - Medieskapt galskap
Romøren ringte og beklaget
Clas Brede Bråthen: - Vil få konsekvenser
Romøren vet ikke hvem som ba ham hoppe først
Sagen: - Romørens hopp betyr ingenting for meg
Sagen: - Hadde kongeørner i magen
- Vi er her for å heie på Anette
Brynhildsen: - Pussig oppstyr
Web-TV: Se Anette hoppe

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Kraftnostalgikerne lengter tilbake.

Strømprisen har de siste dagene falt tilbake. Men som vanlig har en kort periode med ekstrempriser vært nok til at mediene er fylt opp med mer og mindre fornuftige forslag om hva som må gjøres.

Kraftforsyning foregår i et komplisert samspill mellom teknikk, politikk, regulering og marked, og det må hele tiden arbeides for å få det hele til å fungere best mulig.

Men når man av ren refleks legger skylden på markedskreftene, er det på tide å pirke litt i argumentasjonen.

Ikke uventet er Dagsavisen-redaktør Arne Strand blant dem som liker politisk styring bedre enn marked. Han skriver:

Stabile og moderate priser er et mål for energipolitikken. Det vil si; det var det før i tida.

Energiloven slapp markedskreftene løs på den samfunnseide vannkraften. Politikerne trodde at fri konkurranse her i landet og i et felles nordisk marked ville senke strømprisene og sikre strømforsyningen. Det slo ikke til.

På et så viktig samfunnsområde som energisektoren må det kraftig politisk styring til. Det går an å lage et system som regulerer prisen på en annen måte enn gjennom tilbud og etterspørsel. Det går an bestemme at kraftprodusentene ikke kan tømme magasinene for vann, men ha en stor reserve til bruk i tider med mindre nedbør.

Før nostalgien tar helt overhånd, er det verdt å minnes at det faktisk var en grunn til at energiloven kom.

Det gamle systemet gjorde at det ble bygd ut veldig mye vannkraft i Norge i tiårene etter krigen, faktisk så mye at det var et kontinuerlig overskudd av produksjonskapasitet. Den stadige utbyggingen ble gradvis mer kontroversiell, noe som toppet seg med Alta-striden. Uansett var de fleste av de store og egnede vassdragene da bygd ut. Utbyggingstakten måtte uansett bremses.

Ikke lav pris
Utbyggingen og kraftoverskuddet førte imidlertid ikke til lav strømpris, slik mange nostalgikere nå later til å tro, for prisen var politisk styrt og satt relativt høyt for at utbyggingene skulle lønne seg. Unntaket var spesielt billig kraft til industrien samt såkalt tilfeldig kraft, et lite marked hvor prisene etter hvert ble vesentlig lavere enn den normale prisen.

Den normale prisen lå rundt 30 øre pr. kilowattime på slutten av 1980-tallet. (Se for eksempel figur 3.7 i denne rapporten). Da Energiloven sørget for markedsbasert prising, førte overkapasiteten i markedet til at prisene falt markant. Med et unntak midtveis var 1990-tallet preget av svært lav strømpris. Samtidig økte forbruket mer enn produksjonen, og som det da gjerne skjer: Gradvis har prisene tatt seg opp igjen fra tusenårsskiftet.

De siste par årene har spotprisstrøm til forbrukere stort sett ligget rundt 30-35 øre i Norge (utenom avgifter og nettleie, som ikke er markedsbasert). Men selv det er altså praktisk talt på samme nivå som før energiloven kom for nesten 20 år siden.  En pris på 30 øre for 20 år siden tilsvarer drøyt 45 øre nå hvis man justerer for generell inflasjon.

Det er en myte at «grådige» kraftprodusenter gjorde strømmen dyrere etter liberaliseringen. Først ble den billigere, og nå er den på vei mot et nivå som tilsvarer den generelle prisveksten siden energiloven kom.

La det svinge?
Derimot er det riktig at prisen nå svinger mer. Det er mulig å redusere svingningene gjennom markedsregulering, men slike reguleringer har alltid en pris. Pålegger man for eksempel strenge begrensninger på hvor mye magasinene kan tappes, vil man oftere komme i situasjoner hvor vann går i sjøen ubenyttet.

Er slike reguleringer verdt prisen? Det er en vanskelig vurdering, men en indikasjon kan vi få fra forbrukernes egen adferd. Privatkunder kan enkelt sikre seg mot markedssvingningene ved å kjøpe strøm på fastpris. Slike kontrakter er en form for forsikring og er normalt litt dyrere enn kontrakter hvor prisen svinger med spotmarkedet. Tall fra SSB tyder på at påslaget siden 1998 har vært rundt 3 øre pr. kilowattime. For en husstand med et forbruk på 20.000 kilowattimer koster da en slik forsikring 600 kroner i året.

Bare rundt 6 prosent av husholdningene velger fastpris, ifølge SSB.

Det tyder på at folk flest ikke synes det er verdt å betale så veldig mye for å unngå prissvingningene, kanskje fordi de ser at periodene med ekstrempriser er så korte at de ikke utgjør all verden – et poeng som ikke har forhindret ymse kommentatorer og politikere fra å ramle over hverandre med paniske forslag de siste ukene.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Årskontingent på 6 kroner ga over 200 kroner i offentlig støtte. Er det slutt nå?

Mandag ble det kjent at Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) trekker den såkalte Frifond-støtten på 4,5 millioner kroner til organisasjonen SOS Rasisme.

LNU oppgir blant annet å være i sterk tvil om medlemstallet til SOS Rasisme er korrekt.

SOS Rasisme reagerer kraftig på avgjørelsen. I en redegjørelse for prosessen avvises påstandene og det varsles rettssak mot LNU. SOS Rasisme mener organisasjonen er kommet i fokus på grunn av en «bakvaskelseskampanje fra høyreektreme».

Det er sikkert riktig at de høyreekstreme har lite til overs for de venstreekstreme kreftene fra kommunistgruppen Tjen folket som dominerer SOS Rasisme.

En pengemaskin
Hovedgrunnen til at SOS Rasisme er kommet i søkelyset er nok likevel at organisasjonens medlemspolitikk har fremstått som skreddersydd for å suge mest mulig penger ut av offentlige støtteordninger.

Ved hjelp av svært aktiv verving fikk SOS Rasisme rundt 40.000 medlemmer og ble en av Norges største organisasjoner. Dette utløste mange millioner i støtte. Ifølge P4 ville totalen blitt over 9 millioner kroner i 2009 - mer enn 200 kroner pr. medlem  – hvis ikke LNU hadde satt bremsene på.

Med disse pengene har man kunnet lønne sentrale tillitsvalgte og endog opprettet eget datterselskap, som har investert i eiendom ved hjelp av lån fra SOS Rasisme sentralt og fra lokallag .

Samtidig har SOS Rasisme operert med en medlemsavgift på bare 6 kroner. Det aller meste av organisasjonens penger har kommet gjennom offentlig støtte, som øker når medlemstallet stiger.

Når et medlem som betaler 6 kroner utløser et par hunder kroner i offentlig støtte, ber man i beste fall om at medlemsverving blir hovedaktiviteten og i verste fall om regelrett juks.

Dette ble etter hvert så påfallende at det kom et skjerpet krav om en medlemskontingent på minst 50 kroner. Det protesterte SOS Rasisme kraftig på. I en høringsuttalelse het det:

En kontingent på 50 kr vil være et hinder for integrering.

Hvem bryr seg?
Detaljene i striden mellom LNU og SOS Rasisme er innfløkte, og man må være mer enn alminnelig interessert for å få forstå om regelverket faktisk er brutt.

Og nettopp det er nok et generelt problem med offentlig støtte til slike organisasjoner. Det er primært støttemottagerne selv som gidder å engasjere seg. På motsatt side finnes selvsagt en viss kontroll, men man kan jo spørre seg om hvor tøff denne er.

LNU, som nå altså har sagt nei til SOS Rasisme, er en paraplyorganisasjon for en rekke organisasjoner som selv mottar millioner i offentlig støtte.

Går man ett skritt videre, til statlige departementer og andre offentlige etater, kan man jo spørre om ikke også de som der administrerer ulike støtteordninger, i stor grad identifiserer seg med de frivillige organisasjonene de skal kontrollere. Hvor ofte hører man folk i slike posisjoner gå inn for reduserte bevilgninger til sine sektorer?

Når det gjelder SOS Rasisme var det tilsynelatende først etter flere kritiske medieoppslag at innskjerpingen kom, for eksempel i form av minimumskrav for kontingent. Og det har tidligere vært flere saker med medlemsjuks for å få mer støtte til ulike organisasjoner, så problemstillingen er, mildt sagt, ikke ny.

Spørsmålet er om man trenger en opprydding i hele dette systemet. Kanskje er det på tide at pendelen i større grad svinger tilbake mot at frivillige organisasjoner skal være basert på nettopp frivillighet og ikke primært på offentlig støtte? På å drive andre aktiviteter enn å verve medlemmer og skrive søknader om offentlige penger?

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Farlig avtale med Muhammeds etterkommere.

Fredag ble det kjent at ansvarlig redaktør Tøger Seidenfaden i den danske avisen Politiken har inngått forlik med en advokat som representerer åtte organisasjoner med 94.923 medlemmer som skal være etterkommere etter profeten Muhammed.

Forliket innebærer at Politiken ber om unnskyldning overfor alle som er blitt krenket av en faksimile av Kurt Westergaards karikaturtegning fra Jyllands-Posten. Denne ble publisert som en illustrasjon til Politikens nyhetsdekning av karikaturstriden.

I Politikens erklæring heter det:

Vi undskylder over for alle, der er blevet krænket af vores beslutning om at genoptrykke Karikaturtegningen.

Politiken-redaktør Tøger Seidenfaden har inngått forlik med Faisal Yamani, som representerer Muhammeds etterkommere. (Foto: Scanpix)

I en felles pressemelding skriver partene:

Organisationerne og klienterne, der er repræsenteret af advokat Faisal A.Z. Yamani fra advokatfirmaet Ahmed Zaki Yamani, Saudi-Arabien, har taget Politikens erklæring til efterretning.

De bekræfter, at Tvisten er bilagt, og er enige om ikke at indlede eller gennemføre retlige eller administrative tiltag mod Politiken.

I en lederartikkel skriver avisen at den håper avtalen vil fremme dialog. Avisen skriver også at den står fritt til å velge hvilke karikaturtegninger den vil publisere i fremtiden.

- Vanvittig
Politikens forlik har vakt storm i Danmark. Både fra andre redaktører og fra politikere er reaksjonene overveiende negative.

Helle Thorning-Schmidt, Socialdemokraterne:

- Man kan ikke gradbøje ytringsfriheden og gå i dialog med folk, der vil bestemme indholdet af danske aviser. Det er vanvittigt.

Naser Khader, Det Konservative Folkeparti:

- Jeg synes, at det er forræderi over for alle de undertrykte frihedskæmpere i den arabiske verden, der ikke kan udtrykke deres holdninger. Det er et knæfald for islamister, som med denne undskyldning føler, at de har vundet en lille sejr.

Feigt og farlig
Det er forståelig at danske avisredaktører er slitne av karikaturstriden. Det er avslørt terrorplaner mot Jyllandsposten og Kurt Westergaard har som kjent vært utsatt for drapsforsøk. Så det er forståelig at Politiken helst ville unngå publisitetet en rettssake åpenbart ville føre med seg.

Likevel  er dette et feigt forlik, som skaper en farlig presedens: Lager man nok bråk, gjerne med vold som et mer eller mindre uttalt alternativ, får man en særlig beskyttelse mot kritikk, en beskyttelse som ikke er hjemlet i lov og som ikke gjelder lavmælte og fredelige personer eller grupper.

Det kan neppe være selve rettssaken Politiken frykter, for den ville avisen åpenbart vunnet, kanskje ikke i Midtøsten, men definivt i Danmark, hvor Politiken faktisk publiseres. Likevel velger man altså å inngå et forlik med motpartens advokat for å unngå at saken kommer for retten.

Avisens forsikring om at den står fritt til å publisere tegningene i fremtiden hvis den vil, lyder hul. Det kan vanskelig tenkes en situasjon hvor nyhetsverdien vil være høyere enn den har vært, så i praksis har avisen inngått en avtale om sensur når det gjelder å karikere Muhammed.

Og hva skulle redaktøren egentlig si hvis avisen igjen publiserte noe den allerede har beklaget? Kommet med en ny unnskyldning og sitert Britney Spears, kanskje: – Oops!… I did it again.

Dialog?
Det er også tvilsomt om radikale islamister bryr seg om redaktør Seidenfadens angivelige invitt til dialog. Snarere vil de nok oppfatte det slik Naser Khader er inne på, som en en liten seier, en oppmuntring i kampen mot liberale verdier som ytrings- og religionsfrihet.

Redaktør Tøger Seidenfaden har vist at trusler virker. Nå vil presset forsterkes mot dem som ennå ikke har bøyd nakken og bedt om unnskyldning.

Det er verdt å minnes Benjamin Franklins ord: – De som er villig til å gi fra seg grunnleggende frihet for for å oppnå litt midlertidig trygghet, fortjener verken frihet eller trygghet.

Oppdateringer:
Redaktør i Ekstra Bladet: - Be Danmark om unnskyldning!
Jon Wessel-Aas: Politikens farlige forlik
Per Edgar Kokkvold: - Kjenner stanken av vår frykt
Vebjørn Selbekk angrer på egen beklagelse
Svein Egil Omdal: - Uklok og merkelig avgjørelse

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Og så lurer man på hvorfor stadig flere går på trygd?

Dagbladet skrev torsdag om Lasse Svendsen (62), som har forsøkt seg i arbeidslivet igjen etter flere år som ufør med diagnosen ME.

Han begynte å jobbe deltid med post og arkiv i et firma og tjente rundt 70.000 kroner i året.

Men på grunn av økt skatt på arbeidsinntekt, endte det hele med at han fikk utbetalt kun 35 kroner i måneden mer enn da han bare fikk trygd.

Begge deler ga i praksis drøyt 19.000 kroner utbetalt i måneden, ifølge Dagbladet.

Nå jobber ikke Svendsen lenger:

- Det kostet mer enn det smakte, for å si det sånn. Legger du til hva det koster i reiseutgifter med å komme seg til og fra jobb, tre ganger i uka, kostet det meg totalt 278 kroner per måneden av egen lomme for å få lov til å jobbe.

Svendsen synes ikke noe om situasjon:

- Man blir jo litt sprø av å sitte her og stirre i veggen.

Ganske vanlig
Nå kan man innvende at dette er et spesielt tilfelle. Men det er faktisk ganske vanlig at mottagere av uføretrygd vil tape på å ta jobb, og enda mye vanligere at gevinsten er nærmest ubetydelig. Spesielt gjelder dette enslige med barn.

I en stortingsmelding fra høsten 2006 vises dette med tall, og regjeringen er helt åpen på at dette er problematisk:

Gjennomgangen i dette kapitlet har vist at når en tar hensyn til samspillet mellom livsoppholdsytelser, tilleggsytelser og skattesystem på kort sikt, kan den økonomiske gevinsten av å arbeide framfor å motta trygd isolert sett være liten, spesielt for personer med lave og middels inntekter. Dette vil kunne gi opphav til såkalte stønadsfeller, dvs. at uheldige økonomiske insentiver på kort sikt bidrar til at personer forblir på et relativt lavt inntektsnivå også på lengre sikt, selv om de har potensial til å øke inntekten over tid gjennom deltakelse i arbeidsmarkedet.

Ikke lett
Vi hører stadig festtaler om at det må lønne seg å jobbe. Så hvorfor skjer det ikke noe?

Sannsynligvis fordi det hele blir langt vanskeligere når man kommer forbi festtalestadiet.

Problemet er ikke at det er vanskelig å peke på tiltak, men at disse har problematiske bieffekter. Her er noen åpenbare muligheter:

- Man kan kutte støttenivået, men det vil også ramme folk som definitivt ikke har helse til å jobbe.

- Man kan også se på om enkelte spesielle støtteordninger bør frigjøres fra uføretrygd. Som enslig og uføretrygdet får man betydelig støtte hvis man har barn. Kanskje bør slik støtte i større grad frikobles fra at om mor eller far går på trygd, men da må men kutte i beløpene eller akseptere at ordningene blir vesentlig dyrere.

- Man kan gjennomføre generelle skattekutt rettet mot lave arbeidsinntekter, men hvis disse kuttene skal være store nok til å monne når det gjelder overgang fra trygd til jobb, vil de redusere statens samlede skatteinntekter kraftig (for mesteparten av lettelsene vil jo tilfalle folk som uansett jobber).

- Man kan gjøre mer kreative grep, som å innføre «negativ skatt», altså at staten betaler arbeidstageren, for lave arbeidsinntekter, men det skaper utfordringer når det gjelder å hindre misbruk, samtidig som også det vil koste staten store beløp hvis det skal monne.

- Man kan gjøre det gunstigere å arbeide ved siden av trygd, men det kan fort gjøre det enda mer attraktivt å bli uføretrygdet.

Ubønnhørlig vekst
Dette er ikke lett, men spørsmålet er om alternativet er så mye bedre. I 1997 var snaut 250.000 uføretrygdet i Norge. Nå nærmer tallet seg 350.000.

Mens sykemelding og arbeidsledighet svinger en del, er økningen i uføretrygd jevn, ubønnhørlig og neppe lett å snu. Det er grunn til å tro at incentivene i trygdesystemet over tid har endret holdninger, for eksempel hos folk som som Lasse Svendsen, som ser at de vil tape på å jobbe.

Vil man at det skal lønne seg å jobbe for alle, eller i det minste alle som ikke representerer helt spesielle tilfeller, er det neppe nok med skattelettelser, innen realistiske rammer. Ytelsene må også kuttes, eller i det minste fryses.

Man må akseptere at disse tiltakene vil ha uheldige bieffekter – hvis det faktisk skal lønne seg å jobbe, også når festtalene er avsluttet.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Regjeringen og partene i arbeidslivet feier sykefraværet under teppet – igjen.

Regjeringen og partene i arbeidslivet er blitt enige om en ny IA-avtale. I praksis er de atter en gang blitt enige om å utsette effektive tiltak mot sykefraværet. Den nye avtalen løper ut 2013, «tilfeldigvis» etter neste stortingsvalg.

Den nye avtalen omfatter en liste med tiltak som ikke kan kalles annet enn puslete. Et typisk eksempel på ambisjonsnivået: Arbeidsgiver utarbeider oppfølgingsplaner i samarbeid med arbeidstaker, senest etter fire ukers sykmelding (nå åtte uker).

Det var på forhånd klart at det var uaktuelt å røre sykelønnsordningen, og et forslag om å utvide arbeidsgivernes økonomiske ansvar for langtidssykefravær er også utsatt.

Dermed er både NHO og LO fornøyd med at regningen for verdens beste sykelønnsordning forsatt kan sendes til skattebetalerne. LO-leder Roar Flåthen sa under presentasjonen av avtalen at dette var «et godt eksempel på den norske samarbeidsmodellen».

Åtte år, ingen fremgang
Etter en markant økning i sykefraværet utover 1990-tallet, var det rundt tusenårsskiftet betydelig politisk vilje til å stramme inn sykelønnsordningen. Bekymringen gjaldt ikke bare selve sykefraværet, men også tendensen til at stadig flere gikk fra lange sykemeldinger til uføretrygd.

Et utvalg ledet av Matz Sandmann (Ap) foreslo blant annet å innføre egenandel for arbeidstagerne.

Men i siste liten ble man i stedet enige om et siste forsøk med gulrot i stedet for pisk. Høsten 2001 ble IA-avtalen inngått.

Her ble det satt et mål om en 20 prosent reduksjon i sykefraværet sammenlignet med andre kvartal 2001.

Nå, drøyt åtte år senere, er fraværet like høyt som i 2001. Målet er altså ikke i nærheten av å være nådd, og antallet sykemeldte som går over på på uføretrygd og andre helserelaterte ytelser har holdt seg høyt. Likevel er avtalen flere ganger blitt forlenget, nå altså for nesten fire nye år.

Runder vi av litt, var 400.000 på ulike helserelaterte trygder (sykepenger, uføretrygd, attføring, rehabilitering) i 1997. Det var 9 prosent av befolkningen. Nå er tallet 600.000, eller 12 prosent av befolkningen.

- Nå arbeidet virkelig begynner
-  Det er nå arbeidet med å få ned sykefraværet virkelig begynner, sier arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i en pressemelding.

Så nå skal arbeidet virkelig begynne? Hva er det da man har holdt på med i de drøyt åtte årene siden IA-avtalen ble inngått?

Oppdateringer:
Forsker: - Tidenes mageplask
Høyre vil ha avtalen fremlagt for Stortinget

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post