Forståelig skuffelse, drøy påstander og dårlige forslag.

Mandag ble det kjent at operatøren Eni har gitt storkontrakten på FPSO-plattformen til Goliat-feltet i Barentshavet til koreanske Hyundai Heavy Industries. 

Kontrakten er på hele 6,9 milliarder kroner, og mange hadde trodd den skulle gå til Aker Solutions.

Det skal ha vært svært stor prisforskjell på de to tilbudene. Ifølge konserntillitsvalgt Atle Teigland i Aker Solutions lå selskapets anbud rundt 3 milliarder kroner, altså rundt 40 prosent, over Hyundais.

Kommunikasjonssjef Andreas Wulff i Eni Norge sier valget var klart:

- Etter en svært grundig teknisk og kommersiell vurdering fant vi en klar vinner, det var ikke særlig tvil om hvem som var best. Huyndai har bygd 15 FPSOer, og har erfaring fra arktiske strøk.

Eni påpeker også at 50-70 prosent av de totale kontraktene på Goliat likevel kan tilfalle norske leverandører.

- Galskap
Tildelingen har ført til skarpe reaksjoner fra fagbevegelsen og fra stedene hvor en Aker-kontrakt ville betydd mest, på Stord og i Egersund.

Klubbleder Oddvar Hølland ved Aker Solutions Egersund sier følgende til Stavanger Aftenblad:

- Det er galskap av den norske regjeringen å slippe den ut av landet. Trond Giske har ikke gjort jobben sin.

- Hva mener du Giske burde gjort?

- Han burde gjort som alle andre europeiske land og lagt føringer på norsk industri. Andre europeiske land får oppdrag inn til sine respektive verft. Det er bare Norge som sender arbeid ut av landet.

Til Aftenposten sier Hølleland videre:

– Her er det subsidier ute og går, og det er store subsidier. Hvis folk på toppen i den norske regjeringen ikke ser dette og gjør noe med det, vil det etter hvert gå helt galt med norsk leverandørindustri.

- Synd, men…
Men i regjeringen er det tilsynelatende ikke mye å hente. Statssekretær Robin Martin Kåss (AP) i Olje- og energidepartementet sier dette til E24:

- Det er jo fryktelig synd at kontrakten ikke gikk til den norske aktøren, men jeg regner med at operatøren har fulgt spillereglene og at anbudsrunden har vært redelig.

- Nå ser vi at flere av de norske oljeserviceselskapene hevder seg godt utenlands, også Aker Solutions.

- Det kan ikke være slik at norske selskaper skal få kontrakter utenlands, samtidig som vi ikke slipper til utenlandske aktører i Norge.

Norsk uansett?
Det er forståelig at representanter for Aker Solutions og lokalsamfunnene er skuffet og forbannet, men det er likevel viktig å sette tingene i perspektiv.

Klubbleder Hølleland synes å mene at kontrakten uansett pris burde vært gitt til en norsk leverandør. Det er i så fall et ganske oppsiktsvekkende syn, i tillegg til at man i så fall etter alt å dømme ville bryte handelsregelverket til Verdens handelsorganisasjon, WTO.

Et lite land som Norge har svært mye å tjene på en åpen internasjonal handel, og som statssekretæren påpeker, vinner norske leverandører stadig kontrakter i utlandet. Det største markedet for norsk leverandørindustri vil etter alt å dømme ikke være på norsk sokkel. Vi ønsker ikke å bli møtt med barrierer i utlandet, og bør heller ikke reise slike i Norge.

I tillegg er det jo ikke slik at Norge nødvendigvis har sammenfallende interesser med Aker Solutions. For Norge som samfunn er det viktig at utvinningen av olje og gass skjer mest mulig kostnadseffektivt. Skatten er ekstra høy på norsk sokkel. Dermed vil den norske staten tjene svært mye på at overskuddene på sokkelen blir størst mulig, noe lave kostnader selvsagt bidrar til.

Urealistisk?
Så har det vært spekulert i om prisen til Hyundai er urealistisk lav, underforstått at det blir krangling, leveranseproblemer og en høyere sluttpris.

Det er det selvsagt umulig for en utenforstående å vurdere, men når selskaper er godkjent som utbyggere av gigantiske prosjekter i røffe havområder, virker det fornuftig – som et utgangspunkt – å legge til grunn at de skjønner hva de driver med.

I dette inngår å kunne vurdere de tekniske og kommersielle sidene ved anbud og skrive gode avtaler med leverandører.

Subsidier
Til sist kommer spørsmålet om eventuelle subsidier til Hyundai. Det er vanskeligere. Effekten av slike konkurransevridende subsidier er sammensatt. For verden som helhet er effekten ganske klart negativ. Produksjonen blir ikke gjort der det er mest hensiktsmessig, men i stedet der myndighetene bruker mest av skattebetalernes penger. En verden hvor alle subsidierer, er vesentlig dårligere enn en verden hvor ingen gjør det.

For taperne, i dette tilfellet Aker Solutions, er effekten også negativ. For vinneren, Hyundai, er effekten positiv. Det samme er den for kunden, i dette tilfellet Eni og Statoil, som har henholdsvis 65 og 35 prosent i Goliat. De får jo en plattform til 7 i stedet for 10 milliarder kroner (hvis tallene som er omtalt stemmer).

For Norge og for Sør-Korea som samfunn er effekten vanskelig å fastslå, men trolig negativ for begge totalt sett og over tid. I utgangspunktet sponser Sør-Koreas skattebetalere Norge med en billig plattform. Fint for oss. Men samtidig risikerer Norge å miste virksomheter og arbeidsplasser som kunne vært konkurransedyktige gitt rettferdige spilleregler. Det er ille.

Dokumentasjon
Men alt dette forutsetter selvsagt at det faktisk har forekommet vesentlig og konkurransevridende subsidiering. Slike påstander bør dokumenteres.

Gitt at eventuelle koreanske subsidier skader norsk industri, bør man ha en god sak i WTO. Målet bør være å fjerne andres subsidier, ikke å innføre nye proteksjonistiske tiltak i Norge.

For et eksportorientert land som Norge ville det være å skyte seg selv i foten.

Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at min ektefelle er ansatt i Statoil.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Dagsavisen synes det er en dårlig idé å dele på pressestøtten.

Ingen aviser mottar så mye direkte pressestøtte som Dagsavisen, 40 millioner kroner hvert år. Avisen hadde ved siste telling et opplegg på rundt 29.000, så hver Dagsavisen-leser sponses med rundt 1.400 kroner. Det er ganske mye når et årsabonnement koster 2.599 kroner.

Når avisen først har fått hånden så langt ned i honningkrukken, er det ikke rart at den gang etter gang leverer flammende og høystemte forsvarstaler for støtten sin.

Det er heller ikke overraskende at Dagsavisen er uhyre skeptisk til at det såkalte Mediestøtteutvalget nå skal vurdere pressestøtten i lys av de ganske åpenbare teknologiske endringene i mediebransjen.

I en lederartikkel fredag heter det blant annet:

Plattformnøytralitet er blitt et moteord i mediedebatten. Enkelte har tatt til orde for at også nettaviser og bloggere må få del i støtteordningen. Det er en avsporing. Publisering på nettet foregår uten store kostnader til trykk, distribusjon og en større redaksjon som papiravisene må ha for å drive kvalitetsjournalistikk. Finansieringen av nettavisene bør skje gjennom annonser. Støtte til nettaviser, som er gratis, er ingen naturlig oppgave for staten.

Støttes fordi det er dyrt?
Man må nesten ha tilhold i Dagsavisen for å finne logikken i dette.

Det er riktig at nettaviser slipper å trykke på papir og at distribusjonen er mye billigere. Men er det virkelig et argument for at staten skal stimulere en dyr og lite miljøvennlig måte å drive journalistikk på?

Skal det prinsippet gjelde også på andre områder? Skal staten subsidiere næringsvirksomhet fordi den drives dyrt og tungvint?

Støtter ikke kvalitet
Men det er vel riktig at papiravisene har større redaksjoner og driver mer kvalitetsjournalistikk? Det første er objektivt riktig. Det er fortsatt flest journalister i papiravisene. Det andre kan diskuteres, men la oss si at det alt i alt er riktig.

Men hvis målet er kvalitetsjournalistikk, er det vel kvaliteten på journalistikken, ikke papirforbruket som burde avgjøre støtten?

Men dagens pressestøtteordning støtte ikke kvalitet, den støtter papiraviser. En drittavis på papir får støtte. Verdens beste avis på nett får det ikke.

Støtten består ikke bare av den direkte produksjonsstøtten. Aviser er også fritatt fra merverdiavgift på opplagsinntektene, men det gjelder også bare papiraviser. Tenker du på å lansere en kvalitetsnyhetstjeneste på nett og ta betalt for tilgang, må du likevel betale merverdiavgift, mens Dagbladet og VG slipper.

Klassisk
Poenget er at pressestøtten er en klassisk subsidieordning, og slike ordninger har en del fellestrekk.

Subsidier går ikke til nyskapning, men til gårsdagens bedrifter. Det er disse som har hatt tid til å skaffe seg godt plasserte talsmenn med kontakter i politikken. Typiske subsidienæringer har vært gjennom en konsolideringsprosess, slik at de består av et begrenset og stabilt antall aktører som slipper å dele matfatet med andre. Det er også lett å avgrense hvem som skal regnes med.

Tøft nok fra før
De fleste som tar et ærlig blikk på mediebransjen, ser at veksten vil komme innen ulike digitale medier, ikke papirmedier.

Men de digitale forretningsmodellene er umodne, og det er svært tøft å overleve, ikke minst for nye og uavhengige aktører.

Det burde ikke være nødvendig å gjøre det enda tøffere for fremtidens medier ved å støtte de etablerte aktørene, enten det nå gjelder direkte produksjonsstøtte, momsfritak for aviser eller å la NRK selge nettannonser på innhold som allerede er betalt via lisensen.

Det er grotesk urettferdig. Og den urettferdigheten er det altså Dagsavisen driver kampanje for.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Årets finans-thriller handler ikke om børs, men om statsgjeld.

Verdens aksjemarkeder falt markant torsdag. Men fallet hadde svært lite å gjøre med aksjer.

I stedet var fokus på den raskt økende statsgjelden til mellomstore EU-land som Hellas og Portugal.

Mye tyder på at disse kommer til å fortsette å være i fokus utover året – og at de svært gjerne ikke ville vært det.

I juli i fjor skrev jeg følgende i en kommentar med tittelen «Statlig gjeldsfest»:

Verdens rike land låner nå enorme summer. Det vil ende med bakrus.

Vel, nå er bakrusen her allerede, og denne hodepinen går ikke over i løpet av noen formiddagstimer.

Angrep eller flukt?
Dagens Næringsliv skriver torsdag at Investorene angriper Portugal.

Vi presenteres ofte for dette bildet av aggressive spekulanter som herjer med hjelpeløse land. Men vel så ofte dreier det seg om engstelige investorer, om brent barn som skyr ilden.

For den som har lånt ut penger til stater har opplevd mye vondt og vanskelig opp gjennom historien, helt siden diverse konger for rundt fem hundre år siden fant ut at de kunne krige mye mer hvis de lånte penger.

Ganske snart fant mange av dem også ut at opplegget fungerte enda bedre hvis de lot være å betale tilbake lånene, og kanskje kappet hodet av en masete kreditor eller to, sånn for syns skyld, eller hvis de blandet ut metallet i myntene de laget slik at gjelden krympet.

En faktor som bidrog til at disse tidlige kreditorene stilte svakt i europeiske land, var at mange av dem var jøder, siden disse ikke var bundet av den katolske kirkens daværende forbud mot renter.

Og slik har det fortsatt. Minst hundre ganger har stater misligholdt sine lån. Sanksjonsmulighetene for långiverne er små, og de ender oftest opp med å få tilbake smuler av det de har lånt ut. Rett etter tusenårsskiftet misligholdt for eksempel Argentina obligasjoner for hele 81 milliarder dollar. De fleste av rundt en halv million obligasjonseiere godtok å få tilbake 35 prosent.

De siste tiårene har riktignok slikt ikke skjedd i Vest-Europa, og dette har nok gjort investorene mindre skvetne, og villige til å akseptere ganske lav rente for å låne penger til europeiske stater.

Snikende gjeld, galopperende gjeld
Men i mellomtiden har gjeldsnivået i mange europeiske land steget, først langsomt, og så raskt ettersom landene har øst ut offentlige penger for å dempe den økonomiske nedturen de siste årene.

Både Hellas og Italia har nå en offentlig gjeld som er større enn landets bruttonasjonalprodukt. Portugal nærmer seg 80 prosent. Irland og Storbritannia er på vei mot 70 prosent, og bakfra kommer USA i full fart.

Dette er nivåer som i tidligere tider ville fått varsellampene til å blinke i alle regnbuens farger.

Ja til gass, tja til brems
Denne utviklingen illustrerer problemene med å bruke statsbudsjettet til å drive motkonjunkturpolitikk (i alle fall så lenge man ikke har vunnet et oljefond i geologiens lotteri): Det er lett å tråkke på gassen i dårlige tider, mye vanskeligere å stramme inn i gode tider.

Det ser vi nå i Hellas, hvor regjeringens innstrammingsplaner blir møtt med omfattende streiker.

Dermed er det en tendens til at statsgjelden øker i dårlige tider og ikke blir betalt tilsvarende ned i gode tider – og dermed vokser over tid.

Inntil det plutselig ikke går lenger.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Ekspertgruppe punkterer en lange rekke teorier.

Onsdag la en ekspertgruppe oppnevnt av Arbeids‐ og inkluderingsdepartementet frem en rapport om mulige tiltak for å redusere sykefraværet.

I utgangspunktet hadde regjeringen gjort det klart at det var uaktuelt å stramme inn sykelønnsordningen, som for de fleste betyr full lønn i inntil et år, men i rapporten nevnes det i alle fall at gruppen mener «det er hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale sykefraværet.» Og det er ikke så overraskende når gruppen også skriver at «enkelte studier tyder på at pasienten i praksis sykmelder seg selv.»

Gitt at det mest effektive tiltaket er politisk tabu, har gruppen levert en liste over andre mulige tiltak, blant annet skal den arbeidsgiverfinansierte sykmeldingsperioden kutts til ti dager, mens antallet egenmeldingsdager utvides fra tre til ti. Dessuten skal hovedregelen være at sykemeldinger skal være gradert etter åtte uker, ellers må arbeidsgiver betale en andel på 20 prosent.

Nettavisens Gunnar Stavrum mener forslagene er fornuftige. E24s Elin Ørjasæter mener de er gode, med et par unntak.

Jeg synes det er vanskelig å vurdere, men det kan godt være at tiltakene viser seg å ha en viss effekt. Mye vil nok avhenge av hvordan de gjennomføres. 

Det jeg syne er mest interessant med rapporten er imidlertid at den i nøkternt forskerspråk punkterer en del myter som stadig blir gjentatt av folk som ikke ønsker innstramminger i regelverket. Her er mytene, formulert av meg, og ordrette sitater fra gruppens rapport:

Myte: Alle som blir sykemeldt, er faktisk syke.

Det er samlet sett ikke mulig å forklare økningen i sykefraværet med utviklingstrekk i helsetilstanden eller sykeligheten i befolkningen.

Myte: Sykefraværet i Norge har ikke økt.

Samlet økte sykefraværet utover arbeidsgiverperioden med 22 pst. fra 1989 til 2008 – fra 9,6 til 11,7 dager per lønnstager per år (NAV 2009).

Veksten i sykefraværet har tiltatt gjennom 2009.

Myte: Sykefraværet i Norge er ikke høyt.

På basis av AKU‐tallene (Arbeidskraftundersøkelsen fra SSB, red. anm.) har Norge et høyere sykefravær enn andre land. Men minst like viktig som nivået er det disse tallene sier om trender: Mens sykefraværsnivået i Norge har holdt seg høyt, har land som Sverige og Nederland – som på begynnelsen av 2000‐tallet lå på nivå med Norge i internasjonale sammenlikninger – fått til en markant reduksjon.

Myte: Hvis sykefraværet i Norge likevel er høyt, skyldes det høy yrkesdeltagelse.

Flere land har om lag like høy generell sysselsetting som Norge, men lavere sykefravær.

Kommuner i Norge med høy sysselsetting har samtidig også et lavere sykefravær enn kommuner med lav sysselsetting.

Myte: Hvis sykefraværet i Norge er høyt, og det ikke skyldes høy yrkesdeltagelse totalt sett, skyldes det at mange kvinner og eldre er i arbeid.

Sverige har om lag samme yrkesdeltagelse blant kvinner som Norge, men lavere sykefravær.

Andelen kvinner og eldre i arbeidsstyrken har heller ikke økt i en slik grad de siste 10‐15 årene at dette kan forklare den stigende tendensen i sykefraværet.

Det legemeldte sykefraværet er siden 2001 redusert blant arbeidstakere over 50 år. … Utviklingen i sykefraværet blant de eldste aldersgruppene har to motstridende effekter på sykefraværsprosenten. Gjennom at de utgjør en økt andel av de sysselsatte (+ 2 prosentpoeng) har de isolert sett bidratt til å øke sykefraværsprosenten. Gjennom nedgangen i sykefraværet har de isolert sett bidratt til å dempe veksten. Personer over 55 år utgjorde 18 pst. av de sysselsatte i 3. kvartal 2009, hvorav en betydelig del er på deltid. Samlet har de eldste derfor i liten grad påvirket det samlede sykefraværet i perioden.

Myte: Lavere sykefravær vil bare føre til flere uføre.

Et spørsmål kan være om et høyt sykefravær i Norge ”kompenseres” av at vi har relativt færre på helserelaterte eller andre tilliggende stønadsordninger. Denne antakelsen styrkes ikke av analyser fra OECD (2009) som bl.a. antyder at Norge har nesten dobbelt så stor andel av den yrkesaktive befolkningen på uføretrygd som OECD‐gjennomsnittet. Andelen uføretrygdete i Norge er høyt, selv når vi tar hensyn til at yrkesdeltakelsen i Norge er vesentlig høyere enn OECD‐gjennomsnittet.

Sammenlikner vi mer spesifikt med Sverige, som i mange henseender ligner Norge, viser figur 5 under at det samlede antallet årsverk på uføretrygd, rehabiliteringspenger og sykepenger har økt markert siden 1995 her hjemme. Som andel av befolkningen 20‐64 år tilsvarte dette vel 14 pst. i 2008 – 4 prosentpoeng høyere enn i 1995. Veksten har fortsatt i 2009. I Sverige har det derimot vært en samlet nedgang de siste årene. I 2009 er det anslått at knapt 11 pst. vil motta slike ytelser – om lag 3 prosentpoeng lavere enn i 2003.

Myte: Høyt sykefravær skyldes «brutalisering» av arbeidslivet.

Selv om det ikke kan utelukkes at økte arbeidskrav og omstillingspress i denne perioden fører til utstøting, gir regelmessige undersøkelser ikke entydige holdepunkter for å si at arbeidslivet er ”brutalisert”.

Myte: Høyt sykefravær skyldes helsekøer.

For enkelte diagnoser og helseplager er det såkalte helsekøer, altså ordninger hvor pasienter må vente på behandling. Volumet og kvaliteten på behandling har imidlertid aldri vært så bra som i dag, og ventetidene har vært relativt stabile. Det er derfor ikke mulig å tilskrive vekst i sykefravær ‐verken siden midten av 1990‐tallet eller siden 2004 ‐til svikt i behandlingsapparatet eller økende ventetider.

«Mythbuster»-gruppen hadde følgende medlemmer:
Seniorforsker, professor Arnstein Mykletun, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Bergen (leder)
Forskningsdirektør, professor Hege R Eriksen, Uni helse, Universitetet i Bergen
Seniorforsker, professor Knut Røed, Frischsenteret, Oslo
Fastlege Gisle Schmidt, Oslo
Fastlege Anette Fosse, Mo i Rana
Overlege Grete Damberg, Arbeids‐og velferdsetaten, Oslo
Fylkesdirektør Ellen Christine Christiansen, Arbeids‐og velferdsetaten, Oslo
Ass. direktør, professor Bjørn Guldvog, Helsedirektoratet, Oslo

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Kjemper utrettelig for dyrere mat.

Kurt Oddekalv og Norges Miljøvernforbund gikk tirsdag til frontalangrep på norsk laksenæring. Oddekalv lanserer en internasjonal kampanje  for å få forbrukere til å slutte å kjøpe norsk laks.

Oddekalv sier til Bergens Tidende at næringen må reduseres til en femtedel eller en tidel av dagens omfang.

I praksis ønsker han altså at oppdrettsnæringen, slik vi kjenner den nå, skal vekk.

Oddekalv mener næringen representerer en trussel mot villaksen, sløser med ressurser, driver med dyreplaging, leverer fisk som kan være kreftfarlig – og oppsummerer:

- Oppdrettsnæringen er vår tids tungindustri, de slipper ut all mulig skit i sjøen.

Kurt Oddekalv. (Foto: Scanpix)

Direktør Håvard Jørgensen i Norske Sjømatbedrifters landsforening lar seg ikke skremme av Oddekalvs kampanje og sier dette til Bergens Tidende.

- Jeg frykter ingen konsekvenser her. Det han sier er rett og slett ikke riktig. Myndighetene anbefaler at folk spiser mer fisk.

Seksjonssjef Friede Andersen i Mattilsynet uttaler følgende om medisinering:

- Vi har grenser på hvor mye restmengde det kan være i fisken når den slaktes. I tillegg har vi et overvåkingsprogram der vi tar prøver av fisken for å hindre bruk av ulovlige midler. Det er ikke funnet ulovlige stoffer eller ulovlige mengder legemiddelrester i oppdrettsfisk i Norge.

Må reguleres
Det finnes åpenbart kritikkverdige forhold i laksenæringen, og den må finne seg i reguleringer, som nok blir strengere i fremtiden. Kanskje må anleggenes legges lenger unna lakseelver, for eksempel. Og man må åpenbart gjøre sitt beste for å begrense medisinbruk.

Men la oss ikke glemme at vi faktisk må produsere mat her i verden, og fortrinnsvis gjøre dette rimelig og effektivt.

I min oppvekst, før lakseoppdrett ble vanlig, var laks dyr festmat. Nå er laks billig. I vår familie er det også populær middagsmat, ikke minst blant barna.

Oddekalv vil ha dyr mat
Men Kurt Oddekalv er ikke opptatt av at mat skal være rimelig. Tvert om. Han vil ha dyr mat.

 Han har tidligere sagt det slik:

- Hadde vi brukt 25 prosent av inntektene på mat ville produksjonen blitt både økologisk og mer lokal, sier Oddekalv.

Dette er rundt dobbelt så mye som norske husholdninger nå bruker på mat.

Dyrere mat vil selvsagt også være ekstremt usosialt, siden folk med lave inntekter allerede bruker en større del av inntekten på mat. Spesielt hardt rammet vil barnefamilier med lave inntekter bli. For ikke å snakk om hvordan det ville blitt hvis folk i fattigere land skulle gått over til dyr, økologisk mat.

Det er viktig å ha dette i bakhodet når Oddekalv nå skal forsøke å torpedere norsk laksenæring.

Han gjør det fordi han mener vi bør betale vesentlig mer for mat som produseres vesentlig mindre effektivt.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Prinsipper møter virkeligheten.

Det er blitt en salig huskestue etter at det er blitt kjent at spesialsoldater på fritiden deltok i aksjonen for å hente ut barna til Khalid Skah og Anne Cecilie Hopstock.

Hvis det som til nå er kommet frem er riktig (et viktig forbehold, kan det se ut til, ettersom stadig nye opplysninger drypper ut) rømte de to tenåringsbarna i fjor sommer for andre gang fra faren. De kom til ambassaden, og ble tatt inn der.

Det reises også kritiske spørsmål ved handlemåten til ambassaden, for eksempel at man bidrog med å kjøre barna til et hemmelig møtested hvor de ble overlevert til en av morens medhjelpere.

De to barna har dobbelt statsborgerskap, og selv om moren er tilkjent foreldreretten i Norge, er den formelle meldingen om dette ikke mottatt av faren, og saken er ikke avgjort i rettsapparatet i Marokko. I Norge har Hopstock anmeldt Skah for å ha satt barna i fare, og han er tiltalt for dette.

Nødt til å bli bråk
Saken er uhyre spesiell. Marokko er nesten nødt til å lage bråk, på samme måte som Norge ville gjort hvis rollene var omvendt.

Anne Cecilie Hopstock. (Foto: Scanpix)

Det er lett å konkludere med at det å bruke soldater på fritiden til å hente ut barn fra et fremmed land, er svært uheldig. Det er nesten ikke vits i å diskutere det.

Men så var det dette med virkeligheten, da. Det er grunn til å tro utenriksminister Jonas Gahr Støre når han sier at situasjonen i fjor sommer ble oppfattet som dramatisk.

Hva skulle ambassaden egentlig gjort? Nektet barna å komme inn? Kastet dem ut igjen når faren ifølge UD kom med grove trusler mot ambassaden? Nektet å la dem forlate ambassaden når moren ba om det?

Det er ikke lett å se at ambassaden kunne handlet annerledes enn den gjorde. Mange har brukt uttrykket nødverge, og det virker ikke urimelig.

Ikke lurt
Så er det åpenbart ting som kunne gjort saken mindre problematisk. Hadde det vært bedre om medhjelperne ikke var norske soldater? Åpenbart.

Hadde det vært bedre om moren og hennes advokat lot være å skape ekstra oppmerksomhet ved å gi ut bok om saken? Jeg tror nok det.

Det kan også virke som Forsvaret bare har gjort svært halvhjertede forsøk på å finne ut hva som hadde skjedde, etter at UD på ettersommeren tipset Forsvarsdepartementet om de involverte soldatene.

Prinsipielt er saken svært betenkelig, og diplomatisk er dette en nøtt i forholdet til Marokko. Men i praksis er det vanskelig å se hva annet man kunne gjort. Og politisk er det neppe noen dårlig sak for regjeringen.

Litt handlekraft blir gjerne satt pris på når folk flest trolig mener Marokko-eventyret fikk en lykkelig slutt.

Oppdateringer:
Marokkansk ambassadør: - Komplett ulovlig
Khalid Shahs advokat: - Selvmotsigende
Barna: -Vårt eget valg å rømme
Skah: – Støre står bak bortføringen
Marokko krever at norske diplomater straffes: Nettavisen og VG

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Første gang på 200 år – og trolig på høy tid.

Fredag ble det klart at historieprofessor Arnved Nedkvitne (62) tapte saken han hadde anlagt mot Universitetet i Oslo fordi han hadde fått avskjed etter en årelang konflikt som blant annet har dreid seg om ressursfordeling.

Nedkvitne må også dekke universitetets saksomkostninger.

Det skal være første gang i universitetets historie at en avskjedigelse av en professor er avgjort i rettsapparatet.

Nedkvitne har sendt ut e-poster med hard kritikk av kolleger, både til interne og eksterne mottagere. Blant annet har han beskyldt kolleger for å ikke å gjøre forsvarlig arbeid som sensorer. Om instituttbestyrer Jorunn Bjørgum har han blant annet kommet med følgende beskrivelser: «mangler faglig tyngde», «sviktende selvkritikk og dømmekraft» og «kommer fra et kapitalistmiljø på Oslo vest».

I tillegg har han latt være å komme på en rekke møter som ble satt opp for å diskutere samarbeidsproblemene, blant annet med en innleid psykolog.

Støtte 
Samtidig har mange støttet Nedkvitne. Han skal ha fått gode skussmål som foreleser og veileder. Flere professorer ved andre deler av universitetet har gått ut med støtte. Til avisen Universitas har professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk sagt følgende:

– Etter mi meining gjer han det ein professor skal gjera. Han forskar, rettleier og underviser. Det einaste gale han har gjort er at han ikkje er servil overfor leiinga. Det er ei del av ei ny utvikling av UiO der dei vitskaplege tilsette sin akademiske fridom er truga.

Biologiprofessor Kristian Gundersen stiller seg uforstående til påstandene om at Nedkvitne har mobbet instituttledelsen:

- Universitetet har lagt stor vekt på Nedkvitnes krenkende uttalelser om overordnede. Men det går ikke an å mobbe oppover.

- Grovt krenkende
I dommen fra Oslo tingrett får imidlertid Nedkvitne hard medfart:

 «Beskyldingene om uredelighet er etter rettens syn grovt krenkende. De bygger for det første på et faktum det ikke er bevismessig dekning for; fremstillingen er i det hele tatt tendensiøs og usaklig. For det andre tjener ikke insinuasjonene om manglende kompetanse et saklig formål, men er bevist fremsatt for å svekke deres omdømme. For det tredje var sensorene lett å identifisere. Samtidig ble brevet spredt til svært mange internt på universitetet og til avisen Universitas.»

Videre:

 «Retten fastslår at Nedkvitne bevisst valgte ytringsformen med den hensikt å svekke enkeltpersoners integritet og omdømme. Da er det samtidig påfallende at han verken har reflektert over at ytringsformen har skadet arbeidsmiljøet, korrigert sin adferd eller vært mottakelig for en dialog med ledelsen om dette.»

Retten har også trukket frem tidligere episoder for å vise at den aktuelle saken inngår i et mønster av problematisk adferd fra Nedkvitne og ulike reaksjoner fra universitetet. Dels gjelder også de tidligere sakene hard kritikk av kolleger, men dessuten dette:

«Året etter fikk han en påtale fra instituttstyret for ”personangrep, som [er] skadelige for arbeidsmiljøet”.  Han ignorerte dette, og i 1999 ble han igjen ilagt ordensstraff etter tjenestemannsloven § 14 nr 2 første punktum. Nedvitne hadde overfor en student utvist ”uønsket seksuell oppmerksomhet” og kommet med ”krenkende uttalelser, samt én uttalelse som [var] egnet til å virke truende”.»

Fonuftig dom
På et universitet må det åpenbart være høyt under taket. Det ligger i slike institusjoners natur at det skal foregå debatt, og denne må kunne være frisk. Det er også slik at mange fremragende professorer opp gjennom historien har manglet sosiale antenner.

Det er sikkert også riktig at problemene rundt Nedkvitne startet som en legitim debatt om hvilke områder som skulle prioriteres. Nedkvitne har nok også følt seg utstøtt og marginalisert.

Likevel mener jeg det er på sin plass at det settes en grense for hvilken oppførsel som kan aksepteres når man skal kjempe for sitt syn. Jeg kjenner bare saken fra media og fra dommen, men det virker som Nedkvitne var på feil side av den grensen.

Lovgivningen som regulerer forholdet mellom arbeidsgivere og –tagere har tradisjonelt gitt store fordeler til arbeidstager fordi denne ansees som den svakeste av partene. Det er fornuftig, men samtidig må man ta inn over seg at det er forskjell på arbeidsplasser. Dette dreier seg ikke om en sulten fabrikkarbeider med lua i hånda overfor en fet direktør med flosshatt og sigar.

I dagens kunnskapssamfunn er det mange svært ressurssterke arbeidstagere, og forskjellen mellom disse og lederne er ofte ikke større enn at sistnevnte har påtatt seg en lederjobb – for eksempel som instituttbestyrer. I mange tilfeller er dette – som man får innblikk i her – noe av en uriaspost.

Med lederjobber følger det ansvar, men det må også følge en myndighet til å lede – og til å prioritere hvilke områder det skal satses på.

Ville blitt uregjerlig
Hvis Nedkvitne hadde vunnet frem, ville man kommet svært nær å gjøre denne typen organisasjoner uregjerlige, for eksempel ved at ansatte konsekvent og i lang tid kunne boikotte møter om arbeidsmiljøproblemer de selv stod sentralt i.

Hvis det er den minste tvil i slike saker, er det vanlig at arbeidsgiver må dekke egne saksomkostninger selv når saken vinnes. Når retten pålegger Nedkvitne å dekke universitetets kostnader, viser det at retten anser saken som åpenbar.

Det er trist for Nedkvitne, men fornuften seiret nok i Oslo tingrett.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Bør bøller i skolen «slippe å utsettes for situasjoner der de opplever seg tvunget opp i et hjørne»?

Dagbladet har satt søkelys på voldelige elever i skolen.  Flere hovedverneombud forteller om lærere som blir sykemeldt etter mobbing, vold og trakassering.

De beskriver stadig hardere forhold, spesielt i barneskolen.

Dagbladet har intervjuet en anonym 21-åring som forteller at han havnet i slåsskamp med lærere rundt 30 ganger. Her er noe av det han forteller:

- Om lærerne ble for innpåslitne, var det bare vold eller voldstrusler som kunne stoppe dem. Lærerne kom oftest ut som den tapende part og ved flere tilfeller endte det opp med at de fikk blåmerker og andre småskader.

En gang ville en lærer hindre ham i å røyke i friminuttet:

- Etter å ha prøvd å ta fra meg røyken flere ganger, endte vi opp i et basketak, hvor jeg slo han i nesa mens han forsøkte å holde meg fast. Det endte med at jeg ble utvist og at han knakk nesa.

- En gang ville en lærer blande seg da jeg kranglet med en medelev. Etter en hel del drittslenging fikk han et klapp og jeg truet med «å ta ham» hvis han gikk til rektor. Det gikk nesten to uker før han turte å tyste til rektor.

Politikere reagerer
Dagbladet har også snakket med flere politikere, blant annet Marianne Aasen (Ap), leder for Stortingets utdanningskomité. Hun sier foreldrene må ta ansvar for barn som slår og lære dem hva samfunnet forventer. Hun etterlyser også konsekvenser:

- Mange av de problemene vi har med utagerende barn som skulker, slår eller truer tror jeg har bakgrunn i for liten sammenheng mellom handling og konsekvens. Når man gjør noe galt bør det få konsekvenser, slik at man blir tvunget til å stå opp for det man har gjort.

Mette Hanekamhaug (Frp) vil vektlegge bruk av spesialskoler for spesielt vanskelige elever.

- Ingen forskning
Jeg tror svært mange er enige i slike utsagn, men enkelte, også i skolen, er det ikke. For eksempel kan vi se på bloggen til Aasens partifelle Erlend Moen, som er lektor og jobber med problemelever, samt at han har bakgrunn Utdannings- og forskingsdepartementet.

Moen reagerer på Aasens og Hanekamhaugs utsagn og skriver blant annet:

Det finnes ingen forskning eller erfaring på at samling av slik problematikk løser noe problem. Spesialskoler er etter mitt syn den dårligste løsningen for å møte elever som viser atferdsvansker, virker dårlig på de som utsetter andre for vold og bidrar til mindre fellesskap og mangfold i skolen.

Det meste av volden foregår i frie situasjoner, i overgangssituasjoner eller på skoleveien. Der elever møter lærere som setter grenser på måter som ikke er i overensstemmelse med hva eleven opplever som ivaretakende. Eller der de blir utsatt for krenkelser fra enkeltelever eller grupper.

Min erfaring med vold i skolen er at heller ikke her finnes “blind vold”. Når elever utsetter andre – voksne eller andre barn – for vold eller trakassering, skyldes dette i hovedsak en opplevelse av avmakt. For å løse problemet med vold i skolen må skolene derfor jobbe hardt for at elever skal slippe å utsettes for situasjoner der de opplever seg tvunget opp i et hjørne. Det må jobbes systematisk med elever som har vansker med aggresjon. Vi vet at elever som opplever mobbing opplever frykt og avmakt på skolen, derfor vil systematisk arbeid med mobbing virke forebyggende også i forhold til vold.

Helt vanvittig
Jeg må gå ut fra at dette virker fornuftig for Moen selv og for mange andre i det pedagogiske miljøet. For meg fremstår det som helt vanvittig.

Når en elev 30 ganger havner i slåsskamp med lærere som forsøker å fastholde skolens regelverk – eller som det heter «møter lærere som setter grenser på måter som ikke er i overensstemmelse med hva eleven opplever som ivaretakende» -  så skal skolen altså «jobbe hardt for at elever skal slippe å utsettes for situasjoner der de opplever seg tvunget opp i et hjørne»?

Hva betyr egentlig det? At man lar bøllene røyke selv om det er forbudt? At man lar dem jule opp medelever?

Hva slags «mangfold» er det egentlig som går tapt hvis de verste plageåndene blir tatt ut av den ordinære skolen?

Og legg merke til hvem som gjøres til offer i siste avsnitt: Når elever slår og trakasserer «skyldes dette i hovedsak en opplevelse av avmakt». Og hvem er det som opplever avmakt? Jo: «Vi vet at elever som opplever mobbing opplever frykt og avmakt på skolen,…».

Så det er altså mobbeofrene som slår og trakasserer?

Pedagogikk eller politikk?
La meg så ta standardinnvendingen: Jeg jobber ikke i skolen, jeg er ikke utdannet pedagog, jeg vet ikke hva jeg snakker om.

Mulig det, men jeg har tross alt gått på skolen selv, og jeg har barn i skolealder. Dessuten synes jeg pedagogikk ofte fremstår som politisk synsing forkledd i faguttrykk.

For eksempel: Moen skriver at det ikke finnes forskning eller erfaring som viser at spesialskoler løser noe problem, og han viser i kommentarfeltet til faglitteratur.

Da spør jeg: Hvilket problem mener han? Hvis en notorisk bråkmaker og mobber etter advarsler og oppfølging til slutt blir sendt på en spesialskole for godt, vil det virkelig ikke løse et eneste problem for elevene og lærerne som ble plaget på den gamle skolen?

Jo, selvsagt. Men når Moen skriver at det ikke løser noe problem, så ser han saken fra voldsutøverens perspektiv.

Man kan gjerne mene at det er riktig å prioritere slik. Man kan, som Moen skriver på bloggen sin, være «mest opptatt av at skolen skal være for alle». Men det er, slik jeg ser det, et politisk valg som politikere og foreldre er like kvalifisert som Moen til å mene noe om.

Personlig vil jeg velge å ta mer hensyn til dem som plages enn til den som plager.

Man trenger ikke være pedagog for å mene at skolen fra dag 1 burde gjøre det mye tydeligere for barn og foreldre at man forventer at ungene oppfører seg som folk – eller skal vi si fremviser et situasjonsadekvat adferdsmønster –  mot sine medelever og mot lærere.

Man trenger heller ikke være pedagog for å mene at den som er stor nok til å slå ned en lærer, også er stor nok til å ta ansvar for sine handlinger.

Dulling med drittsekker har vært forsøkt siden 1970-tallet. Det er lenge nok.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Ja, hvis du liker selvsentrerte og oppfarende kontrollfriker med suksess.

Onsdag var det julekveld for de Apple-frelste. Sjefen sjøl, Steve Jobs, holdt show og lanserte selskapets etterlengtede «nettbrett», som har fått navnet iPad.

Ideen er slett ikke ny. Ulike «tablet»-PC-er var på markedet allerede for 20 år siden. Når spenningen likevel er så stor, er det fordi Apple og Jobs tidligere har vist evne til å revolusjonere produktkategorier selskapet ikke oppfant selv.

Da Apple lanserte Apple Macintosh i 1984, var det på ingen måte den første PC-en. Da iPod kom i 2001, var det mange MP3-spillere i salg, og da Apple kom med iPhone for tre år siden, var markedet fullt av ulike smart-telefoner.

De fleste tilskriver Steve Jobs (54) mye av æren for Apples suksess.

Jobs var 21 da han startet Apple sammen med kompisen Steve Wozniak i 1976, men i 1985, et år etter lanseringen av Apple Macintosh, ble Jobs kastet ut av selskapet.

Deretter fulgte et traurig tiår for Apple, som var i ferd med å bli et stadig mer marginalt selskap. Men i 1996 kom Jobs tilbake, og siden den gang er Apple-aksjen 30-doblet i verdi.

Omstridt
- You can’t argue with success, heter det. Men mange vil nok likevel ha innvendinger mot Jobs som person og leder.

Han beskrives gjerne som karismatisk. Men det brukes også ord som selvsentrert, paranoid, narsissistisk, oppfarende og kontrollfrik. Denne profilen i The Times er illustrerende.

Det skrives om Apples mafialignende kultur, hvor «omerta» – taushet – er et absolutt krav, og ansatte sparkes for å ha vært for løsmunnet.

Under jobbintervjuer har Jobs testet kandidater ved å stille overraskende spørsmål som: Hvor gammel var du da du debuterte seksuelt? Har du prøvd LSD? Eller ved å gjøre narr av kandidaten ved å etterligne en kalkun: – Gobble, gobble, gobble, gobble.

Da Jobs kom tilbake til Apple i 1996 ble det angivelig vitset med at man for alt i verden måtte unngå å havne i heisen sammen med ham, for da ble man utsatt for et forhør som gjerne resulterte i at man hadde fått sparken innen heisen stanset ved neste etasje.

Må man være drittsekk?
I artikkelen i The Time stilles spørsmålet: – Hvor stor drittsekk må man være for å bli eksepsjonelt suksessrik?

Dette er et ubehagelig spørsmål. Vi vil jo gjerne at de snille, rettferdige og sjenerøse skal vinne frem. Men det er mange av dem som i dag hylles som storheter innen næringslivet som etter dagens målestokk trolig ville fått en lite flatterende psykiatrisk diagnose. Henry Ford, Walt Disney og Norges egen Sam Eyde er eksempler på visjonære ledere som neppe ville overlevd en av dagens lederevalueringer eller et møte med LOs sommerpatrulje.

Det er et dilemma. På den ene siden vil man i dagens samfunn ikke akseptere en autoritær og brutal lederadferd som var gangbar før, og man tolererer det nok i enda mindre grad i Norge enn i USA, hvor Steve Jobs holder til.

På den andre siden kreves det nok i visse situasjoner ekstreme og hardhendte grep som bare få ledere kan eller vil ta, og i slike tilfeller vil alltid noen føle seg tråkket på og overkjørt.

Hadde Apple eksistert i dag hvis det ikke var Steve Jobs, men en hyggelig og konsensusorientert leder, som ble hentet inn da Apple manglet styringsfart i 1996? Jeg tror ærlig talt ikke det.

Det er dessverre ikke alltid de snilleste sjefene som oppnår best resultater.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Urimelig kritikk etter tragisk dødsfall.

Tirsdag ble det kjent at en 72 år gammel mann har frosset i hjel i sin bolig i Bærum.

Det skjedde etter at Hafslund i november stengte strømmen fordi mannen ikke hadde betalt regningen.

Tirsdag ettermiddag politianmeldte Velferdsalliansen både Hafslund og Bærum kommune for dødsfallet. I en pressemelding om anmeldelsen heter det:

Dette sier noe om hvilke brutale og meget effektive inkassometoder nettselskapet benytter seg av.

Saken er selvsagt trist, og det er forståelig at det reageres. 

Likevel kan det være lurt å trekke pusten før man korsfester de ansvarlige i Hafslund og hiver seg over først og beste tiltak.

Lang prosess
For det første ble ikke strømmen brått kuttet i vinterkulden, slik man fort kan få inntrykk av. Ifølge Hafslunds opplysninger ble faktura sendt 21. april i fjor, med betalingsfrist 11. mai. Deretter fulgte purringer og mislykkede forsøk på telefonkontakt. I stengevarselet, som ble sendt 25. september, fremgår det at det er mulig å stanse stengingen hvis det er fare for liv og helse, betydelig tingskade eller dersom man har innsigelse mot grunnlaget for stenging.

Til slutt, 24. november, ble boligen oppsøkt, uten at man kom i kontakt med mannen. Rekkehusleiligheten skal ha blitt oppfattet som ubebodd. Deretter ble strømmen stengt.

På det tidspunktet var det altså gått syv måneder siden regningen ble sendt ut, uten at kunden på noe tidspunkt hadde respondert, i alle etter det Hafslund opplyser. Heller ikke i etterkant tok mannen kontakt.

Strømmen ble tatt på et tidspunkt da nattetemperaturen i området var rundt null. Hafslund opplyser at selskapet ikke vil stenge av kunder når det er kaldere enn ti minusgrader.

Ikke sosialkontor
Gitt at Hafslunds gjengivelse er riktig, virker det vanskelig å laste selskapet. Hafslund er et børsnotert, kommersielt selskap som selger strøm, ikke et en offentlig velferdsetat. 

De færreste vil mene at folk kan gå inn i nærmeste dagligvarebutikk for å hente mat uten å betale. Har man ikke råd til mat, er det en sak for det offentlige hjelpeapparatet, ikke Rema. Slik er det også med strøm.

I det aktuelle tilfellet hadde dessuten mannen tilsynelatende brukbar økonomi, ifølge Nettavisen.

Varsling?
Kanskje bør man, slik enkelte nå foreslår, innføre en ordning hvor offentlige myndigheter varsles før strømmen stenges.

Men selv dette bør nok vurderes grundig før det iverksettes. Bare Hafslund sender totalt ut flere hundre tusen stengevarsler i året, ifølge NRK, og stenger strømmen til rundt 5.000 kunder. I mange tilfeller er dette fraflyttede boliger. I tillegg kommer selvsagt alle de andre selskapene.

Som vi ser i denne saken, er det ikke nødvendigvis lett å komme i dialog med kunder som ikke betaler.

Hvis varsling til NAV eller en annen etat skal være noe annet enn en tom formalitet, må man altså følge opp titusenvis, kanskje hundretusenvis, av mulige stenginger hvert år. Det betyr  at samfunnet velger å bruke store summer på dette, ressurser som selvsagt kunne vært brukt på andre gode formål.

I tillegg er det en personvernside, for dette vil måtte føre til at store mengder sensitive persondata flyter mellom nettselskapene og offentlige myndigheter.

Fortsatt gratis?
Og hva skal man gjøre hvis myndighetene heller ikke oppnår kontakt? La kunden fortsette å motta gratis strøm? I så fall vil det etter alt å dømme bli mange flere som gjør seg utilgjengelige og lar være å betale. Hvem skal dekke disse regningene?

Det er gode grunner til at strøm har en pris. Alternativet er sløsing. Og når noe har en pris, må man nødvendigvis reagere mot dem som ikke betaler.

Dette var en trist sak, men ikke nødvendigvis noe godt grunnlag for korsfestelser eller overilte tiltak.

Oppdateringer:
Hafslund endrer rutiner
- Strømselskapene har for mye makt
Nabo var bekymret
Politiet henlegger anmeldelsen

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post