Private luksusgaver hører ikke hjemme i politikken.

VG kunne torsdag fortelle at norske statsråder har mottatt verdifulle gaver fra andre lands toppolitikere. Gavene har de beholdt privat.

Noen eksempler:

• Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fikk et teppe taksert til 35.000 kroner av den afghanske forsvarsministeren.
• Strøm-Erichsen fikk også et armbåndsur av typen Longines Dolce Vita fra den sveitsiske forsvarsministeren. Takst: 7375 kroner.
• Jens Stoltenberg har som statsminister fått tepper taksert til henholdsvis 16.000 og 23.000 kroner av statsministrene i India og Aserbajdsjan.
• Utenriksminister Jonas Gahr Støre har fått fem tepper av Afghanistans president. Utenriksdepartementet oppgir en samlet verdi på 20.000 kroner.

Stoltenberg sier følgende til VG Nett:

- Teppene er et godt minne fra min første statsministerperiode.

Teppene er sikkert fine. Men hvordan føles det å dekorere hjemmet sitt med gaver fra lederen for verdens nest mest korrupte land, et land som årlig mottar rundt 2 milliarder kroner i støtte fra Norge?

Statsråd ved Statsministerens kontor, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, mener norske politikere ikke lar seg påvirke av gaver.

- Det er i hvert fall en sterk bevissthet om ikke å la seg påvirke. Det er et helt sentralt premiss for alt politisk arbeid å ikke la seg påvirke av andre forhold enn de rent saklige.

Strøm-Erichsens eneste kommentar, via sin kommunikasjonssjef, er at hun har forholdt seg til regelverket.

Unntak for seg selv
Det vil muligens overraske en del. Er det virkelig lov for norske politikere å motta verdifulle gaver som de så beholder privat?

Ja, viser det seg. Politikerne har riktignok vedtatt et strengt regelverk for offentlige tjenestemenn. De kan kort og godt ikke motta gaver. Men politikerne har, av uforklarlige grunner, gjort unntak for den øverste ledelsen i departementene, som kan motta «vanlige erkjentlighetsgaver og gaver som kan utveksles ved for eksempel besøk til eller fra utlandet».

Det virker som norske politikere her fullstendig har gått glipp av en betydelig endring i både offentlig forvaltning og privat næringsliv de senere årene.

Hva slags inntrykk tror de det gir når de tar med hjem gaver til titusenvis av kroner? og hvor mener de da grensen går? Kan de ta mot smykker? Noen diamanter? En bil?

Strengt
De fleste steder er det nå strenge regler som skal hindre denne typen korrupsjonslignende gaver. For de fleste av oss er hovedregelen at vi ikke skal motta annet enn helt symbolske gaver i jobbsammenheng, og må man – av høflighetshensyn – ta mot, skal gavene overlates til arbeidsgiver.

Vanlig dødelige ville utvilsomt fått en kontant fot i baken hvis vi tok med hjem verdifulle gaver fra forbindelser vi møtte i embeds medfør.

Det samme gjelder det å gi gaver. Også her er det mange steder innført svært firkantede retningslinjer for å unngå at man gir det minste inntrykk av å drive med korrupsjon.

Dette dreier seg ikke bare om etikk. Det er også et høyst reelt juridisk spørsmål. I straffebestemmelsene om korrupsjon, går det klart frem at man ikke skal gi eller motta en utilbørlig fordel i sammenheng med sin stilling. Det er ikke krav om at dette er knyttet til en bestemt handling. Det er nok at fordelen har sammenheng med stillingen.

Strafferammen for korrupsjon er tre år. For grov korrupsjon er rammen ti år.

Norske politikere bør komme seg inn i det samme tusenåret vi andre befinner oss i. Etter at VG begynte å interessere seg for saken, sier da også Schøtt-Pedersen at regelverket vil bli gjennomgått. Det er virkelig på høy tid.

Gaver kan toppolitikerne få av barn, ektefeller eller kjærester. Gavene blir kanskje ikke like dyre, men samvittigheten blir nok bedre.

Oppdatering:
Siv Jensen og Erna Solberg reagerer på beløpene
Professor Trond Nordby: - Kritikkverdig og overraskende
Politiske kommentatorer: - Skrekkelig dårlig dømmekraft

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Dårlig økonomi kan avgjøre høstens valg i USA.

Da Bill Clinton i 1992 vant presidentvalget mot George H. W. Bush, hadde Clinton-strategen James Carville fått presidentkandidaten til å hamre på et enkelt budskap: It’s the economy, stupid!

Fokus skulle være på den relativt dårlige økonomiske utviklingen under de fire årene med Bush.

Til høsten kan kongressvalget i USA bli preget av det samme, men med republikanerne i angrepsposisjon.

Oppgangen stanser
De siste månedene er det kommet stadig klarere signaler om at den gryende oppturen som begynte i fjor har stanset opp. Både bolig- og arbeidsmarkedet butter.

Denne uken har det kommet tall som har vist rekordlav omsetning av både brukte og nye boliger. Riktignok er fallet forsterket av utløp av en skattegunstig ordning for boligkjøpere, men uansett er tallene svake. Det tyder på lav etterspørsel, og det kan bety at boligprisene igjen begynner å falle.

I arbeidsmarkedet var det oppgang i vår, men denne var i stor grad drevet av at det offentlig hyret inn midlertidig hjelp i forbindelse med en stor folketelling. De siste månedene har sysselsettingen falt, og selv om man korrigerer for midlertidige effekter, er sysselsettingsveksten for svak til å få ned arbeidsledigheten som ligger på 9,5 prosent.

Riktignok kom det torsdag ukentlige tall for søkere på ledighetstrygd, som både var noe bedre enn uken før og noe bedre enn ventet. Men det er likevel ikke mer enn et lite lysglimt i en negativ utvikling de siste månedene.

Hvis folk ikke har jobb og sitter med en bolig som er verdt mye mindre enn lånet, ender det gjerne med forbitrede proteststemmer.

Tallenes tale
Det er lett å tallfeste dette. Andelen som mener Obama gjør en god jobb har denne uken nådd en ny bunn på 43 prosent, ifølge Gallup. Da Obama inntok det ovale kontoret, lå tallet på 67 prosent.

Og det er ikke bare personen Obama som sliter. Til høsten er det altså kongressvalg. Alle medlemmene av Representantens hus er på valg, mens en tredel av senatorene er det samme.

Det betyr at valget er spesielt åpent i Representantenes hus, hvor demokratene nå har et klart flertall på 255 mot republikanernes 178.

Ifølge odds-tjenesten Intrade er det nå rundt 75 prosent sjanse for at republikanerne i høst overtar flertallet i Representantenes hus og dermed gjøre det vesentlig vanskeligere for Obama å få gjennomført sin politikk.

Det er en dramatisk endring. Da Obama var fersk president, var sjansen for dette anslått til bare rundt 20 prosent. Så sent som i juni i år var sjansen for republikansk flertall anslått til under 50 prosent.

Urettferdig
Det kan godt være Obama synes dette er urettferdig. Den økonomiske utviklingen påvirkes selvsagt mye av hva som skjedde før han ble president.

Dessuten er rådene fra økonomieksperter og kritikere mildt sagt sprikende. Ble det gitt for mye hjelp til bankene? Brukes det for mye offentlige penger? Eller tvert om for lite? Bør man kutte skatter for å stimulere til ny jobbskapning, eller øke skattene for å redusere budsjettunderskuddet?

Men uansett er det partiet som sitter ved makten som får skylden når det går dårlig med folks lommebok.

It’s the economy, stupid.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Milliardæren setter skattedebatten på spissen.

John Fredriksens utflagging av en håndfull skip er i seg selv en fillesak, men saken bidrar til å fyre opp en ulmende skattedebatt.

Fredriksen klager på ustabile rammebetingelser i Norge og sier han blir «syk» av hele landet. Han sier han vurderer å flytte ut enda flere virksomheter.

Den superrike rederen er et takknemlig mål, og SVs Inga Marte Thorkildsen nøler ikke overfor NA24:

- Jeg synes dette minner om utpressing. Vi har sett i en rekke land at de rike dikterer skattepolitikken, noe som har ført til utarming av vanlige folk. Det vi i stedet ønsker å gjøre i Norge er at alle skal bidra etter evne. Vi ønsker i stedet å sjekke hvordan de superrike kan bidra med mer.

Og:

- Vi trenger ikke folk som ikke bidrar til fellesskapet. God tur og lykke til.

Ta de rike?
Dette kommer altså fra en representant for en regjering som administrerer et skattesystem hvor rederiene bare betaler en symbolsk tonnasjeavgift – riktignok mot SVs-vilje.

Fredriksen-saken er et dilemma for regjeringen. Den sier den vil at de rike skal bidra mer, men Fredriksen illustrerer hvorfor dette er lettere sagt enn gjort.

Når Fredriksen truer med å flytte ut, blir han for trodd. Dessuten innser de fleste, selv om de ikke sier det, at det ikke er bra for norsk økonomi om altfor mange rikinger flagger ut seg selv og sine virksomheter.

Tomme trusler
Ola og Kari Hvermansen kan på sin side true så mye de vil, men politikerne vet det er tomme trusler. De sitter fast i jobber, bolig, nærmiljø, skoleplasser, slekt og venner. Det skal veldig mye skatt og avgifter til før de stikker av.

Derfor er det folk flest som primært finansierer offentlige utgifter gjennom skatter og avgifter, i Norge som i andre land. Slik har det vært, slik er det nå, og slik kommer det til å bli.

I Norge tar spesielt avgiftene en betydelig del av inntekten til folk med moderat økonomi.  Du skal lete lenge etter en person med normal lønn som ikke betaler mer enn halvparten av inntekten tilbake til staten når skatt og alle avgifter summeres.

Som PR-stunt er det lett å ta Fredriksen. I realiteten er det mye skrik og lite ull.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Er det ulovlig for småinvestorer å være smartere enn meglergiganter?

20. september begynner en svært interessant sak i Oslo tingrett. På tiltalebenken sitter to privatinvestorer, Svend Egil Larsen (39) og Peder Veiby (27).

Saken er så spesiell at den til og med har vakt oppmerksomhet i Financial Times. NA24 skrev om saken da den først dukket opp i 2008, og de siste ukene har Dagens Næringsliv hatt flere artikler om tiltalen.

De to er tiltalt for å ha manipulert markedet i enkelte aksjer på Oslo Børs, primært Wilh. Wilhelmsen, Odfjell og Hafslund.

I tiltalen utdypes manipulasjonen slik:

• «ved å ha inngitt handelsordre eller foretatt transaksjoner som gir eller er egnet til å gi uriktige eller villedende signaler om tilbudet, etterspørselen på finansielle instrumenter og/eller i strid med akseptabel markedspraksis eller uten legitim begrunnelse (vphl. § 3-8 (2), nr. 1)»
• «ved å inngi handelsordrer og transaksjoner som innebærer reversering av posisjoner i løpet av et kort tidsrom og utgjør en betydelig andel av det daglige omsetningsvolumet i verdipapiret og disse medfører en betydelig endring i kursen»
• « ved å inngi handelsordrer og foreta transaksjoner i løpet av et kort tidsrom og medfører kursendring som på et senere tidspunkt reverseres»

Ifølge tiltalen har de to tatt posisjoner i de aktuelle aksjene, noe som så har påvirket kursbildet i aksjene. Etter en stund, noen minutter eller timer, har de reversert sine  posisjoner. I de fleste tilfellene har de tjent penger, men av og til har de tapt.

Svend Egil Larsen. (Foto: privat)

Slik gjorde de det
Tiltalen spesifiserer ikke den nøyaktige rekkefølgen på kjøp og salg, men jeg får bekreftet at transaksjonene fulgte et typisk mønster, som dette:

• Børsens handelssystem viser at en aktør er villig til å kjøpe 5.000 aksjer i et selskap til 9,70 kroner (kjøperkursen). Samtidig er 5.000 aksjer til salgs for 10,00 kroner (selgerkursen). Du kan i prinsippet ikke vite hvem som vil kjøpe og selge, men i praksis forstår du at det er samme aktør.
• Du kjøper 5.000 aksjer til 10,00 kroner.
• Etter dette endrer kursbildet seg. Kjøperkursen er nå 9,80 kroner, mens selgerkursen er flyttet til 10,10 kroner.
• Du kjøper 100 aksjer til 10,10 kroner.
• Igjen endres kursbildet. Kjøperkursen er 9,90 kroner, selgerkursen 10,20 kroner.
• Du kjøper 100 aksjer til 10,20 kroner.
• Igjen endres kursbildet. Kjøperkursen er 10,00 kroner, selgerkursen 10,30 kroner.
• Du kjøper 100 aksjer til 10,30 kroner.
• Igjen endres kursbildet. Kjøperkursen er 10,10 kroner, selgerkursen 10,40 kroner.
• Du kjøper 100 aksjer til 10,40 kroner.
• Igjen endres kursbildet. Kjøperkursen er 10,20 kroner, selgerkursen 10,50 kroner.
• Du kjøper 100 aksjer til 10,50 kroner.
• Igjen endres kursbildet. Kjøperkursen er 10,30 kroner, selgerkursen 10,60 kroner.
• Du selger så alle dine 5.500 aksjer til kurs 10,30 kroner.
• Gevinsten: 1.500 kroner. Gevinsten kommer fra det første (og største) kjøpet. De senere (og mindre) kjøpene har alt i alt gått i null.

Hvis du har en viss erfaring med aksjemarkedet, vil du trolig trekke på skuldrene og lure på hva som er spesielt. Eller du vil lure på hvem den udugelige motparten er.

Diskutabel
Politiet mener altså at de to har foretatt transaksjoner som villedet markedet, som har medført betydelige kursendringer og som er blitt reversert i løpet av et kort tidsrom.

Men det er flere forhold som gjør tiltalen diskutabel.

For det første har de to ikke gjort noe for å spre feilaktig informasjon. De har heller ikke lagt inn ordrer langt unna markedsprisen, trukket tilbake ordrer eller lignende. De har rett og slett handlet på kurser som er blitt åpent tilbudt i markedet, kurser som har fremstått som rimelige.

Kursutslagene underveis har vært merkbare, men ikke ekstreme.

Robot eller menneske?
Det  spesielle i denne saken er at motparten, som stilte kursene, ikke var en uheldig eller udugelig person, men et dataprogram satt opp av det internasjonale meglerhuset Timber Hill.  

Det er åpenbart at de to tiltalte har gjennomskuet reglene som var bygd inn i Timber Hills program, og dessuten innsett at disse fungerte dårlig i aksjer med beskjeden omsetning. De har også merket seg at programmet ikke har endret oppførsel.

Hva hvis det var en person på motsatt side? En person som fulgte en dårlig tradingstrategi. Ville det også da vært ulovlig å slå til på kursene vedkommende la ut? Det ville neppe så mange mene, spesielt siden motparten i dette tilfellet er en profesjonell aktør.

Men samtidig er det veldig rart hvis det skal være ulovlig å handle på en måte mot en datamaskin som vil være tillatt overfor et menneske. Man kan innvende at datamaskinen ikke lærer av sine feil, men bør ikke det være Timber Hills ansvar?

Kort tidsrom
I tiltalen gjøres det et poeng av at handlene har skjedd i løpet av et «kort tidsrom». Ifølge tiltalen har transaksjonene enkelte ganger vært gjort unna på ett minutt, men mer typisk dreier det seg om fem, ti eller femten minutter, og enkelte ganger har det vært snakk om timer.

Alt er relativt, men dette er ikke veldig korte tidsrom i finansmarkedene, hvor profesjonelle aktører bruker millioner på datamaskiner for å spare sekunder, endog millisekunder, på gjennomføring av ordrer – for å tjene penger, som motparten taper.

De tiltalte er privatpersoner som satt og knottet inn sine ordrer på PC-en. Det var i motsatt ende det gikk fort. Det er i den sammenheng interessant å merke seg at de to faktisk også tapte penger på noen få av handlene som er listet opp i tiltalen. Sannsynligvis har dette skjedd fordi andre markedsaktører har hatt god tid til å blande seg inn underveis og spolere planen.

Ulovlig?
Man kan gjerne mene at det daytradere som disse to driver med ikke er en høyverdig og samfunnsnyttig virksomhet, men er det virkelig ulovlig?

I alle finansmarkeder er det et element av kortsiktig spill. Aktører – de fleste av dem langt mer profesjonelle enn disse to investorene – forsøker å lese og påvirke markedet og skaffe seg fordeler for å tjene penger. Små poster legges gjerne ut selv om man egentlig skal selge eller kjøpe mye mer. Poster legges ut for å teste markedet, og så videre. Man bruker, som Timber Hill, lynraske datamaskiner for å smette først i køen når noe skjer.

Hvis Veiby og Larsen blir dømt etter tiltalen, skapes det en ekstremt streng standard for hva det er tillatt å gjøre i finansmarkedene. Da er det nok mye av det som skjer fra Aker Brygge til Wall Street som heller burde være ulovlig.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Barnehagesaken er et stjerneeksempel på problemene med detaljregulering.

For å hindre at enkelte private barnehageselskaper skal kunne ta ut store utbytter, har kunnskapsminister Kristin Halvorsen vasset ut i en juridisk hengemyr som primært vil glede revisorer, advokater og byråkrater i årene fremover.

I utgangspunktet er nemlig begrensninger på utbytte relativt lett å omgå. Man kan skille virksomheten i en drift- og en eiendomsdel. Man kan ta betalt for administrative tjenester levert av et eget selskap. Verdier kan hentes ut ved ulike transaksjoner, som salg, fusjon eller fisjon.

Og kanskje enklest: Eiere kan ta ut verdier som lønn. Etter at regjeringen skjerpet utbyttebeskatningen, er den skattemessige ulempen ved dette vesentlig mindre enn før.

Kommunene skal vurdere
Som NA24 har påpekt er regjeringen fullt klar over den siste muligheten. Derfor legges det opp til at den enkelte kommune vil kunne vurdere om man mener lønn til den som eier og driver barnehager står «i et rimelig forhold til arbeidsinnsats». Og hvis en lokal kommunebyråkrat synes lønnen er for høy, har kommunen «hjemmel til å inndra midler som er brukt i strid med loven og forskriften».

Med andre ord: Hvis kommunen synes du har for høy lønn, kan den beslaglegge alt over det nivået den mener er rimelig.

Les mer hos NA24: Nå vil hun bestemme hvor mye man kan tjene

Ikke uventet reageres det på dette prinsippet. – Nå bør hun ta seg en avkjølende dukkert. Nå har dette gått for langt, og FrP reagerer sterkt på opplysningene om at en skal kunne bestemme lønnen, sier Solveig Horne, stortingsrepresentant i Familie og Kulturkomiteen, til NA24.

Les mer hos NA24: - Nå bør hun kjøle seg

To kriterier
Vanligvis forholder det offentlige seg som en hvilken som helst kjøper av ulike tjenester og varer. Man er opptatt av god kvalitet og lav pris.

Utbyttebegrensningene og den medfølgende smutthulltettingen er et klart avvik.

Skal man gå til denne typen detaljreguleringer, bør i det minste to kriterier være oppfylt:

• Det må foreligge et betydelig problem.
• Reguleringen må ikke skape større problemer enn den løser.

Det er vanskelig å se at noen av kritieriene er oppfylt her.

For det første er det svært vanskelig å få øye på problemet. Ifølge tall hentet inn for departementet, er foreldrene mer fornøyd med private enn med kommunale barnehager. Kostnadene i de private barnehagene er også noe lavere enn i de kommunale. Det er heller ingen tegn til superprofitt. Bransjen er generelt lite lønnsom, men enkelte har altså klart å skape bra overskudd.

For det andre vil utbyttebegrensningen i beste fall skape mye merarbeid og mange vanskelige grensedragninger. I verste fall kan det føre til at det igjen blir vanskeligere å få barnehageplass fordi en del private aktører reagerer på den politiske risikoen ved å slutte å etablere nye barnehager og gradvis avvikle eksisterende.

Hva med andre leverandører?
Dessuten vil man jo raskt bli stilt overfor det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvis utbytte og lønn skal reguleres i private barnehager, hvorfor ikke i andre leverandører av varer og tjenester til offentlig sektor? Er det bedre at andre bedrifter «stjeler av kaka» med utbytte eller høy lønn?

Er Apple en bedre IT-leverandør enn IBM fordi sistnevnte gir aksjonærene utbytte, mens førstnevnte ikke gjør det? Vil staten ta stilling til lederlønningene i entreprenørselskaper ved kontraktstildeling, eller vil man fortsatt vurdere hvem som gir de beste anbudene?

I barnehagesaken har Kristin Halvorsen skapt problemer for å løse et ikke-problem.

Det eneste problemet som eventuelt løses er SVs behov for en ideologisk seier i regjeringen.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Goebbels ville vært stolt.

I 16 år har det vært drevet prøvesendinger og senere ordinære sendinger med DAB-radio i Norge. For radiobransjen er overgang til den digitale DAB-standarden åpenbart ønskelig, og det har ikke manglet på lokking og trusler om at FM-mottakerne snart vil bli ubrukelige.

Likevel har publikum vært rungende uinteressert. DAB tilbyr så lite ekstra at de færreste synes det er grunn nok til å bytte ut et stort antall FM-apparater.

Det er tydelig at dette er frustrerende for bransjen, og i sommer har frustrasjonen kommet til uttrykk i den sleipe kampanjen «Ja til radio».

Kampanjen er svært profesjonelt laget, med strøkent nettsted kombinert med en rekke radioreklamer.

Her har vi i hele sommer kunnet høre ulike radiostemmer koseprate om hvorfor de liker radio, før de ber lytterne «si ja» til radio via nettstedet eller SMS. Det er hyggelig og småpludrete, som Reiseradioen på sitt luneste.

Ja til radio = Nei til FM
Men det saken egentlig dreier seg om er ikke ja eller nei til radio. Sier du «ja til radio», sier du ja til å stenge FM-sendingene. Du sier ja til at de aller fleste radiomottakerne, også i biler, skal bli tause og ubrukelige.

Les mer hos Nettavisen: Hva betyr det å si «ja til radio»?

Dette må du lete godt på hjemmesiden til Ja til radio for å finne en beskjeden henvisning til:

«En gradvis digitalisering vil selvsagt medføre at FM på et tidspunkt ikke vil videreføres som primær radioplattform.»

Hvor mange av radiolytterne forstod at det var dette sommerens kampanje dreide seg om? Hvor mange av dem som sendte SMS til støtte for radio (etter råd fra trygge og kjente radiostemmer) forstod egentlig at de sa ja til å gjøre FM-radioene sine klare for dynga?

Noen har i alle fall forstått det- og lansert protestnettstedet Nei til radio, for folk som er«irritert over at dine lisenspenger går til å finansiere kampanjen på jatilradio.no, som spiller på frykt og serverer halvsannheter» og «provosert over at dine lisenspenger går til å bestikke folk til å stemme “Ja til radio” uten at man egentlig sier om noe hva man stemmer ja til?»

Pinlig
Bak Ja til radio-kampanjen står selskapet Digitalradio Norge, som ble stiftet i fjor høst av NRK, P4 og SBS for å jobbe for overgang til digitalradio – og, altså, for å slå av FM-sendingene.

Det er pinlig at seriøse medieselskaper sender Goebbels-reklame av denne typen, hvor hensikten åpenbart er å villede lytterne.

Det er også pinlig at folkekjære radio- og kulturpersonligheter er villige til å ødelegge troverdigheten sin på det samme.

Her er kjendisene som synes det er greit å bruke sin posisjon til å villede og forvirre folk:

• Askil Holm
• Christian Ingebrigtsen
• Even Rognlien
• Finn Bjelke
• Geir Schau
• Hans Petter Jakobsen
• Ida og Stian
• Live og Ronny
• Marte Stokstad
• Michael Breines Oredam
• Olav Viksmo Slettan
• Petter Pilgaard
• Silje Stang
• Tom Espen Kroken
• Tore Sagen
• Venke Knutson

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Hvorfor snakker man om renteheving når inflasjonen er lav og fallende?

I dag kommer en ny rentemelding fra Norges Bank. Etter alle solemerker blir styringsrenten holdt uendret på 2,0 prosent. Signalene fra verdensøkonomien har vært labre i sommer.

SISTE: Renten holdes uendret

Norges Banks nåværende prognoser tilsier likevel at renten i månedene og årene fremover sannsynligvis vil jekkes forsiktig oppover.

Det kan egentlig virke merkelig. For Norges Bank setter renten for å oppnå en moderat prisvekst. Målet er en årsvekst i konsumprisene som over tid ligger rundt 2,5 prosent.

Det siste året har vi sett stadig lavere prisvekst i Norge, senest demonstrert ved juli-tallene som kom fra Statistisk sentralbyrå tirsdag.

Prisveksten gir et bilde av trykket i økonomien. Riktignok forstyrres dette bildet av energipriser som svinger mye. Derfor ser man ofte på det som kalles kjerneinflasjon (KPI-JAE), hvor effekten av avgiftsendringer og energipriser holdes utenom. Dette inflasjonsmålet viser en vekst fra juli i fjor til juli i år på 1,3 prosent.

Ser vi på den ordinære konsumprisindeksen (KPI) var årsveksten i juli 1,9 prosent, også det under målet på rundt 2,5 prosent.

Rentekutt?
Når prisveksten er lav og fallende, kan man jo fort komme til å spørre: Hvorfor snakker man overhodet om å heve renten? Hvorfor settes ikke renten umiddelbart ned?

Én grunn er at Norges Bank forsøker å se fremtiden i glasskulen sin. Sentralbanken prøver å sette renten slik at inflasjonen blir sånn noenlunde riktig «på mellomlang sikt».

Ulik inflasjon
Men i tillegg er det relevant å se nærmere på hvilke varer og tjenester som skaper inflasjon. Konsumprisindeksen er en «kurv» av en rekke ulike varer og tjenester.

De siste årene har det vært en klar tendens til at varer som importeres har steget lite i pris eller endog falt. Klær og sko er et typisk eksempel. Siden 1998 har klær og skotøy blitt 45 prosent billigere. Vi har altså hatt en lang periode med deflasjon, fallende priser, for denne typen varer. Dette kalles gjerne, for enkelhets skyld, Kina-effekten, selv om også andre land har bidratt til lavere priser.

Og dette gjelder ikke bare klær og sko, selv om effekten her er spesielt sterk. Ser vi på alle importerte konsumvarer, viser SSBs tall et prisfall fra 1998 til 2009 på 8 prosent. (Du finner tallene her.)

Ser vi derimot på tjenester produsert i Norge, blir bildet et helt annet. Her har prisene siden 1998 steget med 44 prosent.

Og snevrer vi det inn til tjenester produsert i Norge hvor arbeidslønn er dominerende faktor, ser vi en prisvekst på 75 prosent siden 1998. For denne kategorien har det dermed vært en årlig inflasjon på drøyt 5 prosent.

Sagt på en annen måte: Et klesplagg som i 1998 kostet 100 kroner, kostet typisk 55 kroner i 2009. En arbeidsintensiv tjeneste som i 1998 kostet 100 kroner kostet typisk 175 kroner i 2009.

Norske forhold
Mange har tatt til orde for at Norges Banks inflasjonsmål i større grad burde fokusere på den prisveksten som skyldes forhold i norsk økonomi, ikke for eksempel en overgang fra kommunistisk sjølberging til eksportorientert markedsøkonomi i Kina.

Selv om dette ikke er formalisert, gjør nok Norges Bank dette til en viss grad, for i beskrivelsen av inflasjonsmålet heter det også at «pengepolitikken skal samtidig bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting».

I år har inflasjonen for arbeidsintensive tjenester svingt mellom 4 og 5 prosent, og den lå på 4,5 prosent i juli.

Dette indikerer at det fortsatt er en del trykk i norsk økonomi, så selv om nedjusteringer av prognosene for verdensøkonomien gjør renteheving mindre aktuelt, sitter det nok også langt inne for Norges Bank å kutte renten fra 2 prosent, et nivå som allerede er klart lavere enn et historisk normalnivå.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Monstermaster, dårlig PR og en arrogant hovedstadsprofessor.

Tirsdag ble det klart at regjeringen vil utrede alternativer til de famøse «monstermastene» i Hardanger, meldte først VG og TV 2.

På en pressekonferanse ble det så bekreftet at sjøkabel nå skal vurderes på nytt, samtidig som anleggsarbeidene skal begynne fra motsatt ende, slik at avgjørelsen om sjø- eller luftkabel kan utsettes. Med andre ord: Problemet utsettes.

Slik denne saken hadde utviklet seg, var det neppe mulig å gjøre noe annet.

I utgangspunktet var det åpenbart at frontene var steile og at dette ville bli en kampsak for verneinteresser. Dette er en veldig vanskelig sak hvor legitime og viktige interesser står mot hverandre.

Nettopp derfor er det merkelig at regjeringen og Statnett ser ut til å ha vært dårlig forberedt på PR-kjøret, til tross for et stadig økende antall informasjonsmedarbeidere i både departementer og berørte virksomheter (bare Statnett har åtte ansatte i kommunikasjonsavdelingen).

Én ting er at uttrykket «monstermaster» fikk feste seg uten at regjeringen klarte å få frem at dette er ordinære høyspentmaster som det finnes tusenvis av i Norge. Monstermast-uttrykket var et gigantisk PR-kupp for motstanderne.

Verre er det at man aldri har klart å tydeliggjøre hvorfor sjøkabel ikke kunne velges. Er problemet forsyningssikkerheten eller er det et kostnadsspørsmål? Begge deler er blitt fremført, men det første er et vesentlig mer slagferdig og effektivt argument enn det andre.

Bergen i mørke en iskald midtvintersdag er et mye mer slående bilde enn tre ekstra milliarder hentet fra et oljefond som uansett er på nesten 3.000 milliarder kroner.

Det som til sist gjorde omdømmebelastningen umulig for regjeringen var likevel en løs kanon på dekk, professor Iver B. Neumann, som mente motstanden mot kraftlinjene var et eksempel på Oslo-hat i distriktene – og bent frem «vitner om en veldig liten horisont».

Dermed fikk motstanderne virkelig plassert kraftlinjetilhengerne der de hører hjemme, som arrogante Oslo-blærer uten kontakt med virkeligheten utenfor hovedstadens villastrøk.

Dette er en sak som også har splittet regjeringspartiene. Kanskje hadde det vært lettere å vinne PR-kampen hvis regjeringspartiene stod samlet. Men slik var det altså ikke, og slik PR-kampen utviklet seg, var et taktisk tilbaketog etter alt å dømme den eneste muligheten.

Partifeller i lenkegjenger ville gi regjeringspartiene en veldig dårlig valgkampoppkjøring på Vestlandet.

Les mer hos Nettavisen:
- Kast Sp ut av regjeringen
- Kristin er mer oppgitt enn arrogant
- Regjeringen snur

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Politikerne bør stramme inn på løpske bomkostnader.

Aftenposten skriver at administrasjonskostnadene i Fjellinjen, det kommunalt eide selskapet som driver bomringen rundt Oslo, har eksplodert de siste årene.

Det har skjedd samtidig som bomstasjonene er blitt automatisert. Selv om menneskene er blitt borte fra bomstasjonene, er utrolig nok selskapets lønnskostnader mer enn doblet fra 2007 til 2009.

Det brukes nå mye tid på å se gjennom videobilder av biler som passerer stasjonene uten å betale, og det er store problemer med å få inn penger fra utenlandske bilførere. Overgangen til det nye systemet har nok også gitt betydelige ekstrakosntader i en periode.

I årsrapporten til Fjellinjen heter det:

«De totale driftskostnadene utgjør om lag 10 prosent av inntekten.»

Vel, vel. Ifølge regnskapet er tallet for 2009 13,6 prosent av inntekten, og andelen har vært økende de senere årene.

Aftenposten skriver også at mange andre bomselskaper har like høye, og endog høyere, driftskostnader som andel av inntektene. Det verste tilfellet er 32 prosent.

God idé, men…
Bompengefinansiering er sjelden populært. Pengene man betaler blir synlige på en helt annen måte enn skatter og avgifter flest.

Likevel har slik finansiering en naturlig plass i kombinasjon med andre inntektskilder. For det første belastes de som faktisk bruker veien. Det er ikke noe dårlig prinsipp. For det andre kan bomringer brukes til å motvirke trafikkaos, støy og forurensingsplager i storbyene.

Men selv den som i utgangspunktet er for bompengefinansiering, vil fort endre oppfatning hvis det fester seg et inntrykk av at pengene sløses bort på administrasjon og dårlig drift. Spesielt siden bilførere i Norge allerede betaler uvanlig høye avgifter for bil og drivstoff.

Bør stramme inn
Til Aftenposten sier Håkon Glomsaker, leder for politikk og forbruker i NAF:

- For hver hundrelapp betalt i bomringen forventer bilistene tilnærmet en hundrelapp tilbake til samferdsel.

Det har han ganske sikkert rett i. Politikerne bør derfor stramme tøylene til bomselskapene.

Hvis ikke, vil bompenger – om mulig – bli en enda mindre populær finansieringsform.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Regjeringen med ny – og overraskende – presisering av løftet om uendret skatte- og avgiftsnivå.

 I regjeringens Soria Moria 2-avtale står det følgende: 

Vi vil i kommende stortingsperiode videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som i dag. Innenfor dette nivået er det rom for å skape en bedre fordeling.

Men hva betyr det egentlig?

Spørsmålet er aktualisert etter at Klassekampen onsdag skrev en artikkel under tittelen «Omgår skatteløftet».   

Artikkelen er blant annet basert på et intervju med statssekretær Roger Schjerva (SV) i Finansdepartementet. I Klassekampen er han blant annet sitert slik:

- Dette dreier seg om strukturelle, underliggende skatteinntekter. Ingenting av dette er hemmelig, men det er inntekter som kommer uten at det lager mye politisk støy.

Avviser omgåelse
Schjerva avviser i en e-post til NA24 at regjeringen «omgår» skatteløftet. Her skriver han:

Det er ikke dekning for å hevde at de rød-grønne omgår skatteløftet. Skatteløftet betyr at Regjeringen i det enkelte budsjett ikke foreslår endringer som øker eller reduserer det samlede skattenivået slik dette kan bestemmes med utgangspunkt i skattereglene i 2004. Dette er ikke det samme som å holde samlede skatte- og avgiftsinntekter uendret.

Så har det vært enkelte tilfeller hvor en skatteøkning er tett koblet til en utgiftsøkning som berører samme gruppe, hvor vi har funnet det rimelig å holde det utenfor skatteløftet. Det gjelder bl a miljøavgifter hvor inntektene er brukt til kompensasjonstiltak og der lettelsen i arbeidsgiveravgift til seniorer ble reversert og inntekten heller ble brukt til seniortiltak på utgiftssiden. Høyre kan gjerne kritisere dette, men da bør de også ta med på den andre siden at vi i 2008 og 2009 gikk under 2004-skattenivået. Da ga vi store, midlertidige lettelser til næringslivet for å motvirke konsekvensene av finanskrisen.

Det Schjerva skriver i første avsnitt virker som en rimelig definisjon av hva det vil si å videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået. Hvis skatteinntektene øker for eksempel fordi bedriftene tjener mer penger, kan det åpenbart ikke regnes som en endring i skattenivået.

Men det han omtaler i andre avsnitt fremstår så som en oppskrift på omgåelse av det samme løftet, for så lenge «en skatteøkning er tett koblet til en utgiftsøkning som berører samme gruppe» finner regjeringen det «rimelig å holde det utenfor skatteløftet».

Overraskende
Jeg vil tro Schjervas presisering kommer overraskende på de fleste. Vil det for eksempel si at økt trygdeavgift ikke teller med så lenge de økte inntektene øremerkes til trygdeformål? At økte bilavgifter ikke omfattes av løftet så lenge pengene brukes til veibygging?

Og hvordan kan man si at disse ekstra pengene ikke erstatter «vanlige» budsjettkroner?

Svaret er selvsagt at det kan man i praksis ikke. En slik øremerking av skatte- eller avgiftsøkninger er bare en formalitet. Penger er penger.

Det er heller ikke første gang Schjervas parti har forsøkt seg på kreativ tolkning av skatteløftet. I vår mente partiet en foreslått seteavgift på fly ikke var omfattet av løftet så lenge pengene ble øremerket toginvesteringer. «Skatteløfte med jugekors», skrev jeg da.

Skatteløftet må dreie seg om det totale skatte og –avgiftsnivået. Ellers er det tomme ord.

Liker du kommentarstoff? Da bør du sjekke NA24s utsøkte samling av skribenter.

Følg meg på Twitter: @areslettan
Få NA24s nyhetsbrev som e-post