Excel-flause skaper ny debatt om innstrammingspolitikk.
Bare ytterst sjelden blir en fagøkonomisk debatt tema på et komiprogram, men forleden dag skjedde det på liksom-talkshowet til liksom-reaksjonære Stephen Colbert:
Grunnen er at en student, Thomas Herndon, har avslørt at kjendisøkonomene Ken Rogoff og Carmen Reinhart (R&R) har dummet seg med en Excel-feil i beregningene som lå til grunn for en svært innflytelsesrik studie, Growth in a Time of Debt, som indikerte at et land vekst avtar drastisk hvis statsgjelden passerer 90 prosent av brutto nasjonalprodukt. Også deler av metodikken deres er blitt utsatt for kritikk.
Dette er selvsagt ytterst pinlig for to professorer å bli avslørt som Excel-kløner, men grunnen til at det er blitt en allmennyhet er at R&Rs studie er blitt brukt for å forsvare budsjettinnstramninger der mer tradisjonelle samfunnsøkonomer heller ville brukt budsjettunderskudd for å få fart på økonomien i dårlige tider.
En annen kjendisøkonom og blogger, Paul Krugman, som helt klart er i den siste leiren, klarer på ingen måte å skjule sin skadefryd på sin blogg. I skrivende stund nærmer han seg 20 dryppende sarkastiske bloggposter om R&R i løpet av en drøy uke.
Koblingen til den politiske debatten er åpenbar. Tidligere statssekretær fra SV, Pål Julius Skogholt, skriver på sin blogg:
Det finst med andre ord ikkje noko intellektuelt forsvar for dei kutta og det ranet innbyggarane i EU er utsett for.
Så da er det altså bare å sette ny fart på lånekarusellen?
Jeg tror ikke det.
For det første skal man merke seg at også kritikerne av R&R, inkludert Krugman, stort sett er enige i at det er en viss sammenheng mellom høy statsgjeld og lav vekst, selv om man avviser at det finnes et slags knekkpunkt hvor gjelden plutselig skaper store problemer, slik R&Rs studie indikerte. I tillegg er det uenighet om årsak og virkning. Får land lav vekst fordi de har høy gjeld, eller høy gjeld fordi de har lav vekst?
Men uansett er det svært få som mener at det er bra eller uproblematisk for et land å ha høy statsgjeld.
For det andre mener jeg tilhengerne av gjeldsfinansiert stimulans tar lett på utgangspunktet mange euroland land var i da de skulle velge å gi gass eller bremse. De fleste av dem hadde allerede på forhånd statsgjeld som i historisk sammenheng var faretruende høy. Det hadde gått bra i en lang periode. Innføringen av euro ga lave renter, og det hadde dannet seg et inntrykk av at landene alltid ville klare å gjøre opp for seg.
Denne likegladheten var preget av at ingen vestlige land hadde misligholdt statsgjeld siden andre verdenskrig. Men så våknet investorene og skjønte at det er en betydelig fare for at de ikke får pengene sine tilbake hvis de investerer i statsgjeld fra land som Hellas, Portugal eller Italia. Derfor har de krevd svært høy rente for å ta denne risikoen, og dermed havner landene i en umulig spiral hvor høy rente på høy statsgjeld spiser opp for mye av kaken.
Er det én ting som er blitt tydelig de siste årene, så er det vel at mister et land først tillit og begynner å skli utfor dette gjeldsstupet, så er det ekstremt vanskelig å kare seg opp igjen. Derfor bør man holde deg godt inne på trygg grunn.
Så selv om man normalt ville argumentert for at staten burde låne penger og bruke budsjettet for å gi gass når arbeidsledigheten er så høy som i mange europeiske land, er det for meg vanskelig å forstå hvordan det skulle kunne fungere i virkeligheten.
For å være konkret: Ville Krugman eller Skogholt lånt ut sparepengene sine hvis finansministeren i Hellas banket på døren og sa at nå slutter han med sparing og bruker i stedet milliarder han ikke har for å stimulere økonomien? Og hvilken rente ville de i så fall krevd for å satse pengene sine? Ville det vært en rente Hellas kunne leve med?
Hva som har vært og er riktig respons på krisen i en rekke europeiske land – gass eller brems, renter eller budsjett – vil jeg være veldig forsiktig med å si noe om. Men at krisen har minnet oss om at et tung gjeldsbelastning er farlig for et land og kan føre til dramatisk tillitssvikt, det mener jeg er ganske åpenbart. Det er sannelig ikke lett å vite hva man skal gjøre når man først har havnet i gjeldsuføret. Derfor er det desto viktigere ikke å havne der.
Og derfor synes jeg det er ille hvis R&R-fiaskoen skaper et inntrykk av at dette med gjeld ikke lenger er så nøye.
